Tanker og nonsense

2011-02-08T23:46:00.003+01:00

På en kjølig dag i Københavns gater høres lyden av klikking fra høye heler mot brostein. Et visittkort ligger krøllet ved et bildekk – en frakket mann har nok hastet forbi på vei til sin viktige jobb. Kanskje var det han med Burberryskjerftet litt lenger borte i gaten som mistet det da han fiklet i lommen etter mobiltelefonen. Han virket mer enn nok ’dannet’ til å være innehaver av et slikt et fancy visittkort. Fra en sidegate lukter det gress og vår, og jeg undres over hvordan dette kan ha seg ettersom vinteren ikke enda har sluppet grepet rundt byen. Med en kjapp titt inn i porten skimtes en grønn hekk, og mysteriet er løst – våren er visst på vei allikevel, om så i bare i denne enslige hekken.

I det jeg tråkker opp på en benk, spaserer langsomt på den, titter mot Radisson, som nok en gang er delvis dekket av tynn tåke og ligner et spøkelseshotell, skulle man muligens tro at perspektivet blir annerledes. Litt som i tegning, der man tegner fra fugleperspektiv i stedet, men omgivelsene ser slående lik ut. Overraskende nok. En litt frostbelagt fontene ligger og glinser i det grå, klare lyset fra himmelen. Det bølger litt frem og tilbake i det, tilsynelatende, iskalde vannet, og plutselig åpenbarer et fugleperspektiv seg allikevel! Fontenen, med alt sitt rusk og rask – blader, pinner, sigarettstumper og det lille vannhullet i midten, ligner et øyområde man kan skimte et sted langt der nede, på en flytur som begynner å nærme seg fastlandet. Krusingen i vannet blir til bølger her oppe fra, og vannhullet kanskje en sint vulkan? Ironisk nok minner altså det lille isvannet svært mye om islandske farvann.

Et par damer og en mann står og venter for å sykle over veien når det jeg står og venter på at den grønne mannen skal gi meg lov til å tråkke over fotgjengerfeltet på vei mot biblioteket. Den ene damen er en del yngre enn den andre, og hun virker ivrigere til å komme i gang med syklingen igjen. Hun holder et fast og konsentrert blikk på trafikklysene, mens den litt eldre damen virker distré, og fikler litt med sykkelstyret. Kontrasten i deres fokus blir rent komisk å beskue. De er tydeligvis ikke et samlet kompani, disse menneskene. De ter seg som om de ikke enser hverandre, og mens dette reflekteres over i all sin diskréhet fra der på andre siden av veien, trer mannen på venstre flanke et skritt vekk fra den yngre damen i midten. Som for å gjøre det hele enda klarere.

Pistrete røykere står utenfor døren til det massive glassbiblioteket. De virker til å titte på sine sigaretter med jevne mellomrom. Håper liksom at nikotinen skal absorberes av kroppen raskere, så de omsider kan hutre inn og få varme i stive hender og skuldre. Vel innenfor døren, i den tempererte entreen som grenser over i en liten bookshop og en café, virker summingen av stemmer nærmest overdreven i forhold til bylarmen utenfor. Innimellom grøten av stemmer skiller et par dype amerikanske r’er seg ut, og et par unge menn kommer til syne ved et bord. De gestikulerer visst noe voldsomt, disse amerikanere. En pike sitter alene og virker nervøs – biter seg i underleppen og fikler med håret, mens blikket strategisk skanner rommet. Kanskje venter hun på noen?

Et rullebånd fra andre etasje, ned mot caféen, lager en bitteliten svak rullebåndlyd, og assosiasjonene til et rullebånd på en fabrikk blir klar idet man legger merke til de stressede menneskene på vei ned og opp. De er målrettede, klare til dyst og virker nærmest programmert til å gå slik, uten blikk for noe annet enn enden på båndet. Det er merkelig hva man legger merke til bare man stopper opp for å virkelig titte. Det trenger tydeligvis flere å lære seg.

2011-02-01T01:07:00.009+01:00

Vi tusler og tusler og tusler gjennom gatene, og det er mørkt, og når vi går over broen minner trærne langs vannet henne om Paris. Selv ser hun ut som tidenes parisienne med røde negler rundt en lang sigarett, røyk som sakte glir ut gjennom to store røde lepper. Men vi er ikke i Paris, og det gjør ingenting. Jeg titter på folkene sykle forbi. Tettpakket med skjerf og votter og luer og det som er, og tettpakket som en stim med fisk. Man sier nordmenn er født med ski på bena, og i så fall spretter danskene ut klamrende til en bestemorssykkel med kurv på. Jeg forteller henne noe om dagen. Om han gutten. Han som er så enormt flink til å tegne at jeg glemte mitt eget ark, og bare ble sittende og stirre på hånden hans bevege seg i raske, flytende napp. Forteller at jeg ble helt trollbundet av alle strekene, som bare så ut som krusseduller til å begynne med, men som plutselig, veldig plutselig, fikk en klar funksjon og dannet sidemannens ansikt. Strekene hans minnet meg om maling, og var minst like flytende som om han hadde brukt pensel. Så dyktig du er, fortalte jeg ham. Han så mot meg med forvirrede øyne. Brynene gikk ned på midten og veldig opp på venstre side. Jo, takk, sa han, men det er jo ikke likt. Jeg lurte på hva i alle dager han snakket om, da tegningen i hånden hans var som tegnet på silkepapir over et bilde.

- Du vet, et sånt man holder opp mot solen fra vinduet. Slik at man kopierer, på en måte, som på barneskolen.

Hun visste hva jeg mente.

Jeg legger ut om at det er så mye som har forandret seg på kort tid. Jeg bor ikke i Norge, jeg er ikke med den samme omgangskretsen, jeg lager ikke kaffe til slitne cafégjester, jeg kysser ikke småtroll godnatt om kveldene, ser ikke intervjuprogrammer med mamma og pappa, og jeg har så absolutt ikke lenger en gripende tanke om at jeg må komme meg ut og leve litt. For nei, det er ikke så langt til Danmark, men det er mer Verden enn det Norge er, og tanken på frigjøring gnager ikke lenger.

Now, excuse me, jeg må gå og se på julestjernen visne, slik at vi endelig kan ta den bort.

2011-01-24T23:00:00.002+01:00

Det er merkelig. Her sitter jeg og pusler med denne lille bloggen, som ingen i verden liksom vet om, også popper inn en liten nydelig kommentar i ny og ne. Jeg blir så glad, jeg. Det må folket der ute vite, synes jeg.

Nå har det seg slik at jenta har flytta til København - ja, selveste Kongens by. Hun bor i en nydelig, dog enormt kald leilighet på Nørrebro, med tre enda nydeligere, og enormt lite kalde jenter, som fniser seg inn i natten med henne.

Det er så vakkert her. Jeg tusler over broen, som ligger noen minutter utenfor døren, og titter ned på det frosne vannet. Tenker at det lengter etter vår, stakkars vannet, og at våren kommer snart, for nå regner snøen bort og lyset er litt varmere enn for en måned siden. Jeg ser en mann stå på toppen av en skorstein i horisonten. Ser sillhuetten av ham dannes av solen som er på vei ned, og er lys rød. Det begynner å bli kveld i Kongens by, og jeg er på vei et sted, til noen, eller kanskje sammen med noen, og livet ligger jo framfor meg. Jeg ser det utspille seg. Ser glims av lykke overalt. Legger ikke så godt merke til det kjedelige, det kjipe. Overser det kanskje litt automatisk noen dager. Ser bare den lille danske pige, med luen altfor langt ned i ansiktet. Med vottefingre som prøver å skyve den vekk mens hun fniser av mørket. Ser bare den lille danske drenge, med hendene godt plantet rundt handlevognen mens han humoristisk fake'er sitt eget fall. Prøver å rope på moren om at nå faller jeg, mor. Se, jeg faller.

Jeg rugler på bassgitarblemmen på pekefingeren, og føler meg rimelig hard core. Selvom selve spillingen høres veldig lite bra ut, foreløpig. Men jeg skal bli god, jeg. Skal bli mye bedre på bass, på å lage radioinnslag, på å tegne, på å synge, på å ta bilder. Og kanskje mye mer også? Også skal jeg passe på å nyte og på å lagre alle minnene i boksen med labelen "hukommelse", som befinner seg ett eller annet sted der oppe, men som for tiden kanskje er litt glemt - ironisk nok. Hver dag skjer det noe jeg burde lagre, men det blir ikke tid til refleksjon før neste hendelse dukker opp og skyver den andre unna.

Livet er ålreit, dere. Jævlig ålreit.

2010-11-17T00:22:00.002+01:00

Jeg har en sinnslidelse. En tilstand. En sykdom. Og den har etset seg så langt inn i hjernebarken min at jeg har gitt opp å prøve å skrape den ut. Jeg tvinger ut rolig pust. Prøver å late som at jeg ikke plages i det hele tatt - at jeg har full kontroll. Prøver å lure megselv til å tro at den ikke eksisterer. Men det gjør den, og det finnes ingenting i hele verden som får hjertet mitt til å mose seg så hardt mot ribbena. Som får alle blodårer til å pulsere i angst, og hvert hår på kroppen til å tre inn i unormale posisjoner.

Jeg. Er. Så. Sinnsykt. Mørkredd.

Og folk ler. Nei, ikke ler... De humrer mot meg, mens de senker hodet ned i dypet mellom kragebena, og hever tvilende øyenbryn og snikende munnkroker. Jamen, kjære deg, sier de.

Jamen kjære.

Det er jo ingenting der om natten som ikke er der om dagen. Det er bare inni hodet ditt. Er det ett sted i hele verden man burde føle seg trygg, kjære deg, så er det i sitt eget hus.

Ja, jeg vet jo det, men det hjelper ikke. Greit, jeg kan svelge det faktumet at jeg oppfører meg som en nervøs femåring. Greit, det er helt sikkert ikke sannsynlig at det er noe som gjemmer seg i mørket. Og greit, jeg er veldig irrasjonell.

Men jeg ser dem. I et halvt millisekund av gangen. Jada, jeg vet de ikke er der, men de er der for det. Alien'en fra den forbanna Signs-filmen med Mel Gibson, den åndetingen fra den filmen den gangen for åtte år siden, eller gjerningsmannen fra boka til Mamma. For det hjelper jo ikke at Mamma'n min hentet inspirasjon til krimboken sin fra huset vårt heller. At mannen i boken sitter og titter på damen i huset gjennom åpningene i gjerdet på verandaen. Verandaen i boken. Verandaen min. Så lusker han inn - venter bak døren på meg. Og når jeg runder neste hjørne, blir jeg nødt til å titte i speilet. Det er da jeg kommer til å se ham. Jeg kommer ikke til å ha tid til å reagere før han griper meg rundt halsen og drar meg med ned i kjelleren. (Hvor familien på mirakuløst vis ikke befinner seg i denne teorien.) Jeg kommer til å mangle det berømte overlevelsesinstinktet, og så er jeg borte.

Jeg sprinter opp trappen. Prøver å ikke se for meg knoklete hender som griper anklene mine mellom trappetrinnene. Kjenner at jeg nesten må kaste opp, og at nå... Nå dør jeg. Dette er mitt aller siste sekund her på jorden. Farvel til fyllekuler, og kyss i kulden, og bøker uten plastikkbinding.

Så. Kommer jeg frem.

Til rommet. Der alle gjenstandene er akkurat som før.

Mac'en står og lyser så selvølgelig den bare kan, dynen ligger trykt ned i hjørnet på sengen, sjerfet er nonchalant henslengt over en stol. Det er nesten så jeg kan høre dem fnyse overbærende mot meg. Hva trodde du, dumma? At vi skulle forvinne, og la deg gli inn i mørket? Jeg gnir meg i øynene, og kjenner en flau følelse vokse i mellomgulvet. Herregud. Dette er en new low, Emilie. Dette er jo ikke noe farlig. Det er jo bare huset ditt. Det er jo bare rommet ditt. Tingene og det fine nattlyset fra vinduet.

Men det er da jeg innser det.

Jeg glemte mobilen.

Nede.

2010-11-14T00:04:00.008+01:00

Det er min kjære kjære Paps sitt 50årslag og familien er samlet over tidenes største fjell av et skalldyrsbord i stuen. Rekene, krepsene, krabbene og blåskjellene ser alle genmodifiserte ut der de ligger; monstrøse og stirrende, noen med små svarte knappeøyne slapt festet til hodene. Jeg gir dem et lite hei, god dag-nikk, og takker dem for å se så deilige ut.

Ved bordet sitter også Min Nye Fetter. Og nei, Min Nye Fetter er ikke en liten bebbe, som den svenske kokken på jobben uttalte i forrige uke, og som, ja, resulterte i et enormt fniseanfall fra deres undertegnede (BEBBEEE!) Han er en 18 år gammel nordlending med svartfarget hår, en relativt stor rappkjeft, og en iPod bestående utelukkende av japansk musikk (nevnte jeg utelukkende?!). Det skal også nevnes at størsteparten av bandene var lagt inn med uforståelige tegn. Band av typen "lang-strek-over-kort-ganger-2" prydet skjermen da jeg scrollet nedover, og jeg prøvde desperat å hindre at reaksjonen inne i hodet mitt (read: hvafaen?) skulle vises på ansiktet. For jeg er jo så "cool" og alternativ, ikkesant?

Hele middagen kaster han om seg med den akk, så klassiske "fa'n, søøringa, asså!", og den svært høyrøstede "ka eh deh dæm har røyka?!" i hytt og pine - den brede munnen gapskratter mot meg, og jeg blir helt satt ut. Jeg skjønner ikke om jeg skal reagere slik jeg normalt ville gjort; ledd og gitt ham et "du er så teit, ass"-blikk, eller om jeg skal titte mot ham med dype bryn og ellers prøve et lite smil i ny og ne - sånn bare for å være hyggelig, liksom. Jeg bestemmer meg for å gi ham en sjanse. Stakkar'n er jo ny i flokken. Og tro meg: det er ikke barnemat å være ny i flokken, for å si det sånn.

Jeg har nå bestemt meg for at jeg liker'n - at det er deilig befriende med noen som ham i dette rare sammensuriumet av mennesker som utgjør familien min. Dessuten var det jo tross alt på tide at noen slang ut en liten "that's what she said" til Tante Nesten-ny sine ubekvemme formuleringer.

2010-10-29T14:53:00.003+02:00

Når det er få mennesker på cafeen, på morgenene, skriver jeg korthistorier på små bestillingslapper med pepsi max-merke. De få som faktisk har trosset vind og vær (i dette tilfellet regn og atter regn), må pent finne seg i at de blir skildret i løkkeskrift på hvitt papir. Jeg bretter lappene sammen til små firkanter og putter dem i lommen. Jeg vandrer mellom øyene av bord, forbi skravlende gjester - intetanende om at de faktisk befinner seg i lommen min også, og rydder skitne glass med moccaflekker og lebestiftprint. Du kan vel si at det hadde blitt lange dager uten litt snikkreativitet, og intern morro (med megselv) på andres bekostning.

Jeg miniheadbanger bak disken til "Philemon Arthur and the Dong", som spiller på volum 10, hvis ca 15 er maks, inne i hodet mitt. Jeg luker med dette ut intrumentalversjonen av Beyoncés "Halo" (som dere kan tenke dere til hvor ødeleggende er for en stakkars caféarbeiders psyke) på en svært så effektiv måte, og noen ganger må jeg faktisk konsentrere meg veldig for å høre etter om jeg husket å sette på musikken tidligere.

Da jeg og lillebror tuslet ut av Rimi etter å ha kjøpt pai til lunsj, satt det fire ungsomskolegutter, med fem xxl-pakker med kvikklunsj, utenfor. De hadde store regnjakker, og luer langt ned i øynene.

"Woah, så du det?", sa lillebror.

"Ja, det var mange sjokolader, gitt", sa jeg, og tittet ned på ham. Han så ut til å gruble, og dro seg selv lett i underleppen.

"Hmm...", begynte han. "De må ha en syyykt lang tur foran seg."

2010-10-21T16:24:00.003+02:00

Jeg sitter her, nesten et helt år eldre enn forrige gang jeg tittet innom denne siden, og leser det jeg en gang skrev. Det er rart, tenker jeg, for jeg husker det så godt; alt jeg har beskrevet, alle situasjonene. Jeg tenker at jeg savner denne siden min - det var så deilig å skrive seg ut, på en måte. Jeg møtte på hendelser, og fra hendelsene kom ord, og ordene ble limt inn i det store nettet. Det er jo en fin tanke.

Hvis jeg skulle begynt å skrive ned alle ordene jeg har om året som har gått (eller løpt, om du vil), ville det vært latterlig av meg. Hendelsene er for mange, historiene er for lange. Det får nok komme i bolker, tenker jeg. For det er mye som higer etter å limes inn i dette spindelvevet av formuleringer og tanker (og nonsense?). Selv når jeg skriver nå, så popper forskjellige øyeblikk opp med NB! NB! i svære røde bokstaver, og skriker etter å bli omgjort til sammenhengende tekst... De skriker fra skriveboka også, jeg tror nesten den holder på å kaste opp.

Jeg får være flink nå. Flink og ta meg tid til deg, Siden. Du virker jo nesten krenket.

Såså, det årner seg det her.

Ikke rekke

2009-11-15T20:16:00.002+01:00

Det er noe galt med meg. Noe virkelig galt.

Jeg klarer ikke å få utbytte av tiden min. Jeg bruker så mye tid på crap, at jeg snart heller mot å få noen til å true meg på livet om at jeg på skjerpe meg. Jeg får ikke tid til å blogge, all skriving skjer i boka som ingen får lese, og jeg er skikkelig lei. Det er ikke det at det er så viktig å skrive blogg fordi det er så mange som leser den. (For God knows, det er en urealistisk problemstilling.) Men fordi det er en egen type skriving som skjer på bloggen. Den er totalt random. Den handler ikke om noe annet enn mine egne opplevelser eller oppdagelser eller observasjoner. Tanker og annet nonsense.

Jeg får ikke til til å lese avisen heller. Eller spille gitar. Eller lage personlig manus. Eller dra på koselige kaféturer. Eller SOVE. Fordi jeg gjør hva? Redigerer gamle bilder som uansett blir liggende på pc'en min? Sitter og grubler ut hvordan jeg skal overbevise meg selv om at det å legge seg tidlig er en god idé? For jeg legger meg aldri tidlig. Hvorfor? Jo, fordi jeg føler aldri at jeg har fått nok ut av dagen min. Hørte jeg noen skrike "Selvmotsigende dust!" i bakgrunnen?

Så skal det altså nevnes at jeg er med på alt det går an å være med på av prosjekter utenfor min lille loftsstue. Jeg klarer ikke å se en mulighet til å gjøre noe ligge foran meg, og si "Nei, jeg har ikke tid". Være med på Zambiaprosjektet, revyskuespiller, jobbe, være håndballtrener, ta bilder til russebusser, ta bilder til konserter. Jeg kan jo ikke bare la det gå!

Uansett, så ble dette et superdeprimert innlegg. Way to go, Emilie.

Natta hjernen.

August

2009-08-20T17:59:00.004+02:00

Jeg kunne se at hun ikke pleide å ha håret i midtskill. Det sto litt mer opp på den ene siden, som for å gjøre motstand mot å bli lagt feil vei. Jeg satt og leste i en bok om en mann som mistet mannen sin. Den hadde lange setninger, og kommaer over alt. Jeg ble litt lei, men samtidig glad for at alt ikke gjøres på samme måte hele tiden. Jeg bestemte meg for å elske den, og nå gjør jeg det. Det var på torvet jeg satt, forresten. På brosteinene inntil et blomsterbed å lene ryggen mot. Hun satt på en stor stein, noen meter unna. Jeg tenkte på hvor forskjellige vi måtte se ut for folk som gikk forbi. Hun hadde blankt hår og brunsminket hud. Rosa joggebukse og hvit genser, som hun hele tiden dro ned for å blotte mer av sine to fordeler. Hun skrev i noe jeg hadde håpet var en notatbok, jeg tenkte at det kanskje var en dimensjon ved henne som jeg ikke hadde tenkt hun kunne ha. Kanskje hun skrev dikt, tenkte jeg. Men det gjorde hun ikke. Hun skrev i skoledagboka hun hadde fått utdelt på skolen, første dag etter ferien.

En unge som løp rundt, i noe som så ut som en pysj, sparket ball med moren sin. Han bomma hver gang, og ballen gikk i helt feil retning. Dette så ut til å fryde ham, og han løp etter med stemme i fistel av glede. Hver eneste gang. Enkel glede, tenkte jeg. Skulle ønske jeg ble glad av å sparke en ball uten å vite hvor den skal gå. Men jeg finner glede i andre ting. Det skal sies. Jeg blir rørt av å se på friidrett for eksempel. Kall meg hva du vil. Jeg er rart konstruert. Jeg liker egentlig ikke friidrett så godt heller. Før jeg plutselig fant ut at jeg ikke kan se på ett OL uten å se ut som at jeg har sett Titanic for første gang etterpå. Igår så jeg en tysk jente som bare fikk sølv i høyde. Men hun var veldig glad for det. Da ble jeg rørt. Også fikk hun igang publikum til å heie på den andre jenta som skulle hoppe, som ville vinne, og da ble jeg enda mer rørt. Det var en fin konkurranse.

Jeg ofret en lite tanke til at jeg er glad det ikke er noen veldig høye ting i Asker sentrum. Slik som det var i Dublin. Et gigantisk monster av en stolpe som bare sto der. Midt i byen. Og når jeg sier gigantisk, så mener jeg at jeg nesten var redd det skulle krasje et fly inn i den. Hvem tenker på slikt, tenkte jeg. Å sette opp en så stor, skummel stolpe. Det må ha vært noen veldig veldig fulle irer. Jeg kjente jeg ble klam i hendene av å se den for meg. Eller kanskje var det bare sola som var veldig varm. Jeg vet ikke. Stolpen så uansett ut som om den var veldig parat til å spidde en firehundremeterlang elefant. Hvis den skulle finne på å falle ned fra himmelen. Elephant on a stick, anybody? Irish delight. Try it with some Irish Coffie. Splendid.

Kjæresten til jenta satte seg ved siden av henne på bakken. Hun tvinnet bena rundt ham, trykket ham inntil seg og kysset ham på pannen. Hadde det ikke vært for at jeg ble litt bekymret for at den stakkars gutten ville bli lipglossklissete i hele ansiktet, så hadde det faktisk vært ganske søtt. Jeg smilte og så ned i boken igjen. Mannen som hadde mistet mannen sin snakket med foreldrene til mannen som var borte. Han var skikkelig frekk mot dem, og jeg ble sur på ham, for foreldrene var veldig lei seg. Og jeg som hadde tenkt så gode tanker om deg, sukket jeg.

Jeg møtte Læreren med Det Fine Krøllete Høret da jeg reise meg for å tusle. Hun fortalte meg en lang historie om at hun hadde duppet av på toget, og hva som hadde skjedd etterpå. Noe med en mobil og en ektemann. Jeg fikk ikke helt med meg poenget. Men hun er da en veldig søt dame, tenkte jeg. Så jeg smilte og lo, og fikk en klem da hun måtte løpe.

Og idag lærte vi på skolen at man ikke skal lære barnehageunger om incest.

Dette innlegget dedikeres til Dublin, Guinness og morsomme irer.

2009-08-11T00:14:00.009+02:00

De beste samtalene var de som ble først på strålende irsk og wannabe-engelsk. De handlet om gale kvelder og forfærdelig pinlige situasjoner, om giftemål og om vampyrtransformasjoner. Ansikt på ansikt ble vridd i grimaser av latter, opprømmelse, forskrekkelse og gigantiske smil.
Det føles rart å sitte her og være tilbake til min vanlige det-er-mandag-så-jeg-ser-på-sex-og-singelliv-kveld. Plutselig er de hvite lysene i Dublins nattegater så veldig langt unna, og ikke bare en 20 minutters busstur rett borti "høgget". Alle menneskene er helt der borte på feil side av havet. Mange av dem kan jeg navnet på, og snakker om som om de var gamle venner, andre er bare et blury ansikt, med noe som ganske kan ligne på et navn.

Da jeg kom hjem var det bare noen timer siden jeg hadde løpt rundt i gatene med noen av dem, og alt skulle plutselig tilbake til normalen. Det føltes ikke så veldig bra, egentlig. No home, sweet home.
Men det var veldig morsomt der, og det er jo tross alt ikke bare bittert å være tilbake. Jeg har så mange historier å fortelle at det tok meg og Caroline flere timer, og enda flere latterkramper å komme oss igjennom alle. Hadde noen sagt: "Hei, jeg har en ekstra billett til Irland til overs, any takers?" så skulle jeg vært den første til å rope ut at jeg ville ha den, men likevel.

Papsen lurte på om jeg satt igjen med en følelse av at jeg ville tilbake til Dublin eller om det var selve det å være i en annen by jeg ville mest. Det var et godt spørsmål, og jeg jeg måtte bite på leppen en god stund før jeg klarte å svare:
Hadde det ikke vært for de fineste menneskene vi møtte, og at de bor der, så kunne det ligegodt vært hvilket som helst annet sted. Nesten ihvertfall.

Noe av det som gjorde det så brilliant var nok det at jeg visste at jeg skulle dra, så jeg gjorde det beste ut av enhver situasjon. Å sitte på en bussplass klokken 5 om morgenen og vente på en nøkkel ble til en svært stor fascinasjon av en larve. For eksempel. Make the best out of what you've got.

Jeg fant forresten ut at jeg har fått en over middels god overlevelsesevne i Dublin ved å være der en uke. Mer skulle det ikke til, altså. Derfor... bambambamBAM!

Emilie presenterer herved: "How to blend in/survive in Dublin if you're a norwegian girl"

1) Det er ikke lurt å surre rundt i Temple Bar-området på kvelden, da får du alt for mange brasilianere/spanjoler/irer/engelskmenn/nederlendere som "just wanna get to know you". Unngå altså dette.
2) Hvis noen er småfrekke, eller ikke frekke i det hele tatt, men du vil at de skal gå bort, så skal du si "name your mates".
3) Hvis du skal si hei til noen du liker så skal du si "what's up soooooon?".
4) Skal du drikke det de drikker, og se skikkelig kul og hardcore ut whilst doing so, drikk Guinness.
5) Hvis vennene dine er syke, let them drink tea til de spyr (bokstavlig talt).
6) Er de du møter ikke av irsk opprinnelse, ha litt skepsis mot dem, det kan komme godt med.
7) Merk deg de gode pubene, og kom tilbake til dem (og husk at du har vært der før).
8) Dra ikke "moren din"-vitser. De slår ikke an.
9) Sier irer "JD", så snakker de ikke om John Dorian fra Scrubs, de snakker om Jack Daniels.
10) Spør om nummer/email/facebook, så slipper du å angre på at du ikke turte. (Hei, du kan jo alltids bare la vær å bruke dem.)
11) Gå ikke i banken og spør om å få ta ut penger fra et kort du har glemt koden til mer enn én gang, da blir de sure, og tørner på deg. Det vil du ikke.
12) Snakk til dørmannen uten å ha fordommer, det kan vise seg at han er en skikkelig ålreit fyr (som liker å banke folk i cagefighting). (Hey, Tommy, how are'yah?)
13) Irer som blir beskrevet slik: "tall, sort of skinny, lots of tattoos, funny smile and red/blond hair" er kule. Disse vil du kjenne.
14) Liker du ikke gutten du snakker med, kan det godt være at venninnen din gjør det. Introduser dem.
15) Prøv å ikke se for bra ut, read. tip number 1.
16) Amerikanske jenter du møter i Dublin kan være fra Laguna Beach, og ikke undervurder deres evne til å presse inn et "Oh, snap" i samtalen.
17) Ikke la den kule fyren du snakker med drikke seg til for mye mot. There is such a thing as too much.
18) Er du forkjølet; bestill en sterk pizza.
19) Brukekjolen med stor B kan finnes i butikken rett rundt hjørnet.
20) Mobilen er din beste venn, ta den med over alt og spill av morsomme talefunksjoner. Da får du alle på din side, og du er den morsomste av alle.
21) "To skip" betyr å hoppe sånn hestehoppete. Gjør dette nedover gaten med noen gode venner på slep.

Forresten, sånn helt til slutt: 3/4 av oss jentene var syke, stakars, og de syke fortjener virkelig ros for å ha holdt ut med en så überfrisk og "skal vi gjøre noe gøy?"-jente som jeg var. Kudos, kudos. Dere er fantastiske. (Føler jeg et xoxo-moment komme? Det fortrenges.)

That's life

2009-06-08T11:21:00.007+02:00

- Juhu, det er bare meg. Hukommelsen som banker på døren. Hehehe. Nuh. Hvordan står det til?
Jeg lå paddeflat på sengen og spilte inn en film i mitt eget hode.
- Jo, takk. Det går vel som det går, antar jeg. Jeg har det fint. Dessuten har jeg kaffe og ikke kake.
- Neimen, så bra. Det er flotters.
Hukommelsen klødde seg på haken og så ut som om han lurte på hvordan han skulle formulere neste setning.
- Jeg tenkte bare jeg skulle stikke innom for å si at jeg skal til å makulere og rense opp litt i systemene her. Du vet, det begynner å bli ganske fult.
Jeg ble sendt et forhåpningsfult blikk.
- Så. Noe du kan avse?
- NEI, sa jeg bestemt.
- Nei?
- Nei.
- Altså, han lette etter ord igjen, hvordan skal du ellers få plass til alt oppi det lille hodet ditt? Et lite smil. Vel ikke akkurat lille i størrelsemåling, men...
- Kjeft.
Jeg dyttet hodet ned i puta og hørte svak humring.
- Vel, du må da selv innrømme at du ikke akkurat kjøper size zero i caps.
- Da passer det fint at jeg ikke bruker caps, da. Jeg dro av meg sokkene, liggende på magen. Det tok litt tid.
- Hva har dette med noe å gjøre i det hele tatt uansett?
- Absolutt ingen verdens ting, kjære deg.
- Ikke "Kjære deg"-meg. Jeg sukket.
- Og jeg som var i så godt humør.
- Jeg beklager å legge en demper på din livsglede, eller hva det nå enn er, frøken nesevis, men du skylder meg faktisk ganske mye.
- Greit...
- Fint.
- Flott...
- Så, hva med... geografipensumet? Kan det kastes i søppelbøtta, eller?
- Men det hadde jo vært litt kult å ha det der, da.
- Du vil at geografikunnskapen skal bli liggende?
- Jeg har jo allerede brukt mange timer av mitt liv på å få det inn i hodet sååhh... Ingen smarte kommentarer om mitt hode her, nei. Hysj. Shut your piehole. SÅÅÅ jeg synes det hadde vært OK å kunne briefe med det ved en senere anledning.
- Når da?
- Jeg vet ikke. Hvis jeg en gang klarer å forville meg inn på 'an american science fair', eller noe?
- Og det kommer til å skje? Det er realistisk, eller?
- Ja. Det kan skje.
- Dumme jenteunge, mumlet han.
- Slemme gubbe, glefset jeg.
Det ble stille i noen sekunder.
- GREIT, ta geografipensumet, da. Fornøyd nå?
- Strålende fornøyd. Han hørtes ikke helt fornøyd ut.
- Men historiepensumet får du ikke, det lille jeg har ihvertfall. Senest i forrige uke fikk jeg bruk for det!
- Uuu, I'm intriged, do tell, gryntet han.
- Heliosentrisk verdensbilde... Angels and Demons. I rest my case.
- Neimen, så flott, du er jammen meg den skarpeste kniven i skuffen.
- Skal jeg få lov til å ha et gram med verdighet her, eller? Skal ikke du liksom være litt snill mot meg, eller noe? Er det ikke det som er meningen?
- Nei.
- Neivel. Aren't you just a bucket of glowing sunlight.
- De engelske sitatene dine får deg til å høres ekstremt mye dummere ut enn du egentlig er, Emilie. Dessuten så gjør du det ikke akkurat lett for meg her, heller.
Pause.
- Jeg tar geo'en. Og matten og naturfagen.
- Naturfagen tok du ifjor uansett.
- Stemmer det, da blir det samfunnsfagen.
- Nei, den vil jeg ha.
- Heliosentisk verdensbilde eller velferdsstaten. Komån, ju cænt hæv jur kæik and it itt to, lissom.
- Fy faen, skjerp deg.
- Greit, skjerp meg, da.
Jeg ble liggende å se på han heve skuldrene og se på meg med trillrunde øyne. Etter en stund med intens stirrekonkurranse gav ham opp, snudde seg, og gikk ut døren.
- Hypokonderen sa han skulle ta turen imorgen, forresten, hørte jeg et sted langt borte.
- Oh, ain't life grand!
- Hva sa jeg om engelskehh..
- Zip it!
- Jajaja, hadet.

Hvor i alle dager ble det av kunnskapen?

2009-05-25T23:14:00.002+02:00

Skrevet i Juli, sommeren 2007

Vinden kommer over trærne, bladene danser advarende om kommende regn. Og snart, etter et par små øyeblikk av stillhet, er det der.
Regnet.
Det bøtter ned som 8 store fosser. En lang dag må til slutt pakke sine solgnister og varme blikk og la månens natt brette seg våt utover landskapet.
Nyslåtte, unge knær har for lengst fått blås og plastring, og lekne øyne lukkes og blir lerret for grønne drømmer.
Så slutter det å regne.
Julinatta er lys og god blant glimtende dråper.
På lune terrasser danser store glass klirrende og vinen blinker som blod på solkyssede lepper.
Juli er mild mot oss.

ps: Bildet er Pappa, Lillebror, Mamma og Lillesøs.

En mandag

2009-05-18T23:41:00.004+02:00

Nok en kveld var jeg ute og ruslet i regnet, og nok en gang luktet det meitemark og bare vått. Hva vått lukter kan jeg ikke beskrive, selv om jeg vil. Jeg subbet bena imot asfalten og nynnet på en sang som jeg skulle ønske var bare min. Ved siden av meg raslet bringebærbusker og ikke så langt borte kunne jeg høre lyden av motorveien. Hjul mot pytter.

En skikkelse kom ut fra toppen av veien, og beveget seg i en humpende bevegelse mot meg. Det var ikke før han var nesten rett foran meg at jeg dro kjensel på ansiktet. Han var en utviklet versjon av en jeg visste hvem var for lenge siden.

Ansiktet hans var delvis dekket av en stor hette og skuldrene hans hang og slang på toppen av overkroppen mer enn jeg husket at de gjorde. Øynene hans var så vidt synlige. Jeg kunne ikke huske hvilken farge de var, og jeg klarte ikke å finne det ut ved å se på dem heller. Han rynket brynene i et patetisk forsøk på å se meg bedre, men ettersom det var mørkt, og solen forlengst hadde gått ned, summerte han til slutt med at mysing var helt feil teknikk, og sperret dem heller opp til de ble nesten kulerunde. Han kjente meg endelig igjen og sendte en liten hilsing ut i luften. Det var hverken godhjertet eller bittert eller surt. Bare helt nøytralt.

Jeg gjenga hei'et og vi slakket begge ned tempoet for å prøve å lese om den andre skulle stoppe for å sende ut flere ord.
Vi stoppet. Samtidig.

Lenge sto vi der og snakket om føritiden og hvor det hadde blitt av alle menneskene og hvem de hadde forvandlet seg til. Vi snakket om den lille tassen i parallellklassen som var blitt høy og macho, om jenta i klassen som hadde blitt enda mer slem og forfærdelig, om gutten som gikk fra gal til enda galere og som nå slår ned folk i hytt og pine, og om de fleste andre som var verdt å nevne. Jeg merket, sakte men sikkert, at imens vi snakket, så fikk jeg vite hvordan han hadde forvandlet seg. Den lille, hypre, ekstremt irriterende og høylytte gutten hadde blitt til en ung mann med meninger jeg hadde respekt for og integritet som var til å ta av seg hatten for. Og nå sto han ved toppen av bringebærbakken, som var allmenn kjent på barneskolen for ingenting annet enn å være kjip å sykle opp, og snakket til meg og lo og dro hånden gjennom håret, og var sjarmerende. Han kastet hodet bakover i en latterfnys da han hørte meg snakke om at det er fint å høre at han har blitt så innmari ålreit. Han mumlet at hvem skulle vel trodd det, med en beundringsverdig selvironi.

Det begynte å regne mer og han dro hetta enda lengre over hodet. Håret mitt var allerede vått, og jeg lot det gå over i et dryppende stadie. Han hadde hendene i lomma, blikket festet på meg og sendte ut en avslappet vibe. Vi smilte lurt til hverandre da vi fant ut at vi hadde snakket i veldig mye lengre tid enn vi trodde, og det var nesten så vi gav hverandre en klem da vi skulle gå. Hadde verden vært et annet sted når det kom til slikt, så hadde vi sikkert gjort det også.
Han het fortsatt det samme, men det er ikke han lengre. Det er en annen. Det er en second edition som jeg må legge inn i registeret. Jeg må lime et nytt bilde av ham, med en ny kommentar, inn i hjernebarken min. På bildet skal han smile le og se lur ut, og han skal ha på seg regnjakke og ha våt nesetipp. Og der skal det henge, ved siden av alle andre, og ta opp plass og spre celler til jeg møter ham igjen en gang.

Mennesker er fine dyr.

2009-05-04T23:04:00.002+02:00

Hvis du tilfeldigvis popper inn i bloggen min, og leser litt, og kanskje reflekterer litt over hvordan jeg er, så kan jeg meddele at dette ikke er noe jeg ville tenke meg å kose på. I det hele tatt:

~~Jo det vil jeg, jeg vil ha barna hans, de skal være nydelige, jeg vil at han skal synge for meg, lage sanger om meg, og like det faktum at jeg ikke er en supermodell.~~

Jeg er ikke ~~jo, det er jeg~~ enda en av dem.
Han er så utrolig ~~ikke~~ teit.
Basta bom.

Resten av dette innlegget vil inneholde et resymé av helgens viktigste hendelser:
1) Emilie kjeder seg.
2) Emilie drar og leier film. Alene.
3) Emilie leier Twilight.
4) Emilie går inn for å ikke like den, fordi den er så utrolig fjortis.
5) Emilie kommer hjem, setter inn dvd'en, og kryper under dyna.
6) Emilie har ikke noe liv
7) Emilie dør.
8) ...
9) Emilie må kjempe en enorm innvendig kamp.
10) ...
11) Emilie vinner ikke den innvendige kampen.
12) Emilie blir til en tegneserie med hjerteøyne.
13) Emilie ville ikke bli forundret over seg selv om hun plutselig fant ut at hun måtte reise utenlands en liten tur for å stalke noen.
14 15 og 16) Emilie er en av dem. Og hun liker det ikke.
17) Emilie er død.

nåtid:

18) Emilie snakker alt for mye om filmen til vennene sine.

midt i uka

2009-05-03T22:53:00.005+02:00

Vi lå langflate på brygga alle tre. Fire føtter stakk ut på den andre siden da vi tittet ned i vannet på speilbildene våre. To lange kropper, én kortere enn de andre to.
"Du er for liten, du, man ser ikke bena dine på andre siden av brygga." sa jeg.
Hun lo. "Jeg ser ikke bena deres engang, jeg."
Ansiktene våre skvulpet frem og tilbake i vannet. De så rare ut, men de smilte alle sammen. Skeive smil i bevegelse.
Jeg omstilte øynene mine og så små kvister og dyr og flasker og papp flyte forbi på toppen av vannet. En edderkopp klamret seg fast til et blad og jeg pekte og lagde lydeffekter. De andre lo.
Det var akkurat varmt nok til å ligge uten jakke, men en kald vind satt hjernen inn på vårfrekvens istedenfor sommerfrekvens. Solen varmet de nakne fingrene som holdt et godt tak rundt bryggekanten. Hvite knokler mot gammelt treverk.
Den lange sa noe. Vi hadde vært stille lenge, og jeg måtte konsentrere meg for å sette sammen ordene til en setning.

"Ser dere på bunnen, overflaten, eller på speilbildene?
"Overflaten." sa jeg.
"Jeg så på bunnen istad, men jeg ser på ansiktene våre nå." sa den korte.
"Bunnen" svarte den lange på sitt eget spørsmål.

Jeg tittet bort på de to venninnene mine. Den korte dro et par hårstrå bort fra munnviken og vetet leppene med tungen. Jeg tenkte på at lyset hadde gått hele veien fra sola, truffet vannet og til slutt funnet veien til øynene hennes. De ble nesten gjennomsiktige.
"Hvis man ser litt bort dit, bort fra oss, ser det ut som det er vi som beveger oss, ikke vannet." sa hun.
Alle skakket hodet til høyre i en synkronisert bevegelse.
"Vi flyr!" ropte hun med en lys stemme som reflekterte stor glede.
Vi lo. Høyt.
"Nei, jeg må se bort" sa hun. "Jeg blir sjøsyk. Okei, se bort, se bort." Øynene hennes ble blå igjen.
Jeg sendte et skeivt smil ut i luften, uten hjelp av vannoverflaten, idet hun humret av seg selv.

"Er det der en orm?" sa den lange og pekte.
Vi myste ned.
"Jeg tror det er en mark." sa den korte.
"Den er død." konstaterte jeg.
"Er den vel ikke." mente den lange. "Se, den holder seg fast."
"Hvordan kom den seg dit?" sa den korte.
"Den kan jo ha krøpet ned fra kanten?" spurte den lange.
"Eller ha gravd en tunnel som endte opp i havet, også tenkte den faen, og plutselig fløt den." sa jeg.
"Ja." sa den korte, med en samtaleavsluttende tone. "Det er godt mulig."

En gjeng ungdomskoleunge mennesker gikk forbi oss og gjorde ingen forsøk på å skjule at de nysgjerrige øynene deres gav oss overlegne blikk. Den lange himlet med øynene og sendte meg en smil som sa: "Stakkars dem, de skjønner ikke hvor godt det er å bare ligge her på brygga. Og se på insekter og gamle kvister." Smilet hun fikk tilbake sa:
"Jeg vet. Stakkars dem. Heldige oss."

2009-04-29T18:10:00.004+02:00

fant et gammelt dikt jeg ikke vet hvem som har skrevet.
jeg liker det.

2009-04-20T00:42:00.004+02:00

Hva skriver man når man har alt for mye surrende oppe i kassa? Når man har lyst til å få ned alt, alle de tusen setningene man har formulert oppe i hodet, men som bare blir liggende og ta opp plass. Når hodet er en bikube med alt for stor populasjon og magen er en svulmende blanding av syre og sommerfugler og grå skyer og pizza og tomrom og kvalme og latter.

"Skal ikke du opp imorgen?"
"Jo?"

Noen sier de kjenner deg bedre enn du selv vet. "Bevis det."

Noen sier de ser deg for lite.
Noen sier du er fantastisk. "Pffff."
Noen er rollemodeller.
Noen skrur av lyset.
Noen sier du ikke er bra nok. "Au."
~~Noen sier ingenting. "Dobbelmegaau."~~

"Ikke bli sint."
"Jeg ble sint."
"Det er ikke noe morsomt."
"Nei."

Jeg gnir meg i ansiktet. Hardt. Gnir øyeeplene inn i skallen. Fikler med luggen. Prøver, uten hell, å nå punktet som klør på ryggen. Ender opp med å klø meg på magen istedet.

Jeg blir alt for lett irritert, og jeg er alt for sta. Jeg ler alt for lett, og jeg er alt for snill.

Dust.

Gud, jeg er så ~~kynisk~~ ærlig.

Det er vanskelig å ta en mann med navnet Totto alvorlig

2009-03-04T12:18:00.000+01:00

Jeg prøvde skikkelig hardt. Jeg lover.
Men det gikk liksom ikke helt.
Han pratet i vei om politirapporter og underskrifter (jeg har nemlig prestert å bli frastjålet skolepc'en min, eller det vil si, noen har prestert å ta den), og var meget alvorlig og bebrillet. Men under hele den seriøse samtalen vår (hans) var alt jeg kunne fokusere på at jeg hadde et sterkt behov til å rope navnet hans unormalt høyt.
Jeg kom frem til mange interessante måter å si (jeg mener rope) hans nogen lunde sære navn på; med trykk på den første TO'en eller den TOTT'en eller rett og slett bare med trykk på den siste O'en.
"Tottooooooooo" ut i evigheten.

"Jeg lurer på om han virkelig er døpt det? Det står jo tross alt på døren hans. Det kan ikke stemme. Eller gjør det? Nei... Jo."

Så fikk jeg plutselig bilder av Noddy i hodet mitt, og det slo meg at han kanskje kunne ligne litt på ham hvis jeg la hodet på skakke og myste litt med det ene øyet. Så jeg gjorde nettopp det, og det funket egentlig ganske bra. Hodet mitt begynte å spille opp themesongen, og mitt allerede skakkende hodet begynte så smått å gynge.

"Dere skulle vært venner. Så kunne du blitt litt mer glad, kanskje. Du virker da veldig slisom å være."

Jeg så på ham og smilte medlidende, men kom på at det ikke passet seg helt og tørket, bokstavelig talt, smilet av meg raskt. Han fortsatte sitt preik, jeg falt mer og mer ut av samtalen.

"Du Totto, du Totto. Tottogutten, LitteTott"
Jeg måtte fnise.
"LilleTott"
"Du skulle ikke sittet her du, på ditt kjedelige kontor i den kjedelige gangen på Rud videregående. Du skulle vært en rar, morsom mann, slik foreldrene dine sikkert mente at du skulle være. (Ja, hvordan kunne de ellers kalle deg det? Hvis de i det hele tatt gjorde det.) Du skulle vært:
Totto -sirkusdirektøren,
Totto - sjongløren,
Totto - iskremselgeren,
eller laget:
Tottos Veikro,
Tottos Lotto.
Det er det det skulle blitt av deg, kjære snille mann. Du skulle ikke sittet her. Med de firkantede brillene dine, den renskårede haken med tillhørende razorsår hals og slitne ringer under øynene."

Jeg kunne se at han kjedet seg selv med sin egen snakk, og var meget fornøyd med seg selv da han merket at samtalen nærmet seg en slutt, og at han hadde klart å fullføre den uten å duppe av.

"Gratulerer, Totto. Vel gjennomført. Ha det."

Én dag

2009-02-21T00:50:00.002+01:00

For ikke så lenge siden planla han og jeg at vi skulle gi verden fingeren og stikke til pokkers.
Si sayonara til alt som heter morske øyenbryn, zombiedager og grå kvelder.

Blir det noe av den turen vår eller?, sa han.
-Bare kom og hent meg så er jeg med, jeg.
Trodde du hadde fiksa billetter og greier jeg
-Ja, men du må komme og ta meg med storm i dørkammen først. Så er det greit, da kan vi dra.
Er alene hjemme og har bilen stående utafor. Så passer det bra nå eller?
-Gjerne.

Det er fint å lage glansbilder noen ganger.
(bare synd at det er uunngåelig å ikke se det store lysende REALITY CHECK-skiltet på netthinnen etterpå.)

En kald (og varm) februarkveld

2009-02-13T23:49:00.005+01:00

Jeg har hatt en fantastisk kveld. Fan-tastisk. Jeg er i lykkerus.

Maren og jeg løp rundt og spurte om yndlingsordene til folk (bare fordi), også gikk vi forbi Grand hotell. Bak oss hørte vi noe som minnet forferdelig om ordene"nice blonds" og bestemte oss for å finne kilden.

Noen meter bak sto det en gjeng med menn.

Noen av dem var harry, noen lame'e, men plutselig så en av dem opp mot meg da jeg sa "favourite word"

og jeg ble målløs...

han var så vakker, på en måte.

også hadde han på seg dress også sa han:

"multidisistablishmentnoenoe"

på irsk,

og forklarte ordet,

det var skikkelig fancy,

og jeg døde nesten,

og var dermed forelsket.

Dette var bare én av alle de fine hendelsene denne kvelden, men akk, jeg er så dårlig til å skrive om ting som er så bra, for jeg klarer ikke å få beskrevet det like fint uansett. Jeg anbefaler deg å lese Maren sitt innlegg om denne kvelden i stedet. Hun får det til, nemlig. Dumme Maren.

Du husker dét?

2009-02-09T22:16:00.000+01:00

Den gangen. Vi kastet stener mot skiltet.

Vi satt der skikkelig lenge og bare kastet.

Jeg traff først, så jeg vant. Du ble litt sur.

Den gangen. Vi spilte playstation.

Jeg var skikkelig dårlig, og du så på meg,

med et blikk jeg likte å få.

Jeg stilte et dumt spørsmål, og du lo.

Den gangen. Vi satt ved brygga

og begge ventet.

Ventet for å se om den andre var tøffere.

Og turte. Ingen av oss var tøffe.

Den gangen. Vi lå og så på fjorden

og det var natt og blåste.

Og du turte.

lista

2009-02-08T21:09:00.002+01:00

Ettersom jeg har blitt kjeftet huden full av min mor fordi jeg ikke har ryddet rommet mitt på noen uker, og i tillegg har en venninne som er veldig pro-lister, har jeg bestemt meg for å skrive en liste over ting som er morsommere å bedrive tiden sin med enn å rydde.

1) Se på The Holliday
2) Stirre på bokhylla
3) Oppdatere facebook, uten at noe nytt har skjedd
4) Smøre inn ansiktet med en litt gammelfuktighetskrem
5) Tisse
6) Photoshop'e
7) Si gratulerer med dagen til folk du egentlig ikke kjenner.
8) Ta på en lipgloss som lukter litt ekkelt

verden, vær så god.

shallabais

2009-02-07T23:28:00.005+01:00

Jeg blogger for lite. Og i det siste har så mange morsomme (slæsj teite, men minneverdige) ting skjedd at det irriterer meg at jeg ikke har skrevet dem ned slik at jeg eventuelt kunne mimret over dem ved en senere anledning.

Jeg skal sette meg inn i tenkeboksen og prøve å komme med noen eksempler:

- Thea har sagt ordene : "Pappa'n min sier at jeg er vakker"
- Klassen min liker å tulle med at jeg er feit. "Sykt lættis"
- Jeg har funnet ut at jeg er hun blonde i Bare Bea, og at Maren er Bea.
- Jeg har gått amok med et lasersverd.
- Jeg har moret meg noe enormt med å ta bilder av alle de vakre menneskene mine. (ja, de er mine, bare mine)
- Jeg har savnet én stk. bestevenninne som bestemte seg for å reise til Brasil i 3 uker uten meg.
- Jeg har funnet meg en "jess, han er på msn"-gutt.
- Jeg har gått på butikken for å kjøpe mat, bestemt meg for å kjøpe grøt, og endt opp med å glemme å kjøpe melk.
- Jeg har løpt rundt og deklamert setninger som for eksempel : "Akk hjort! Du gjør ditt testament og gir, lik verdens barn alt til dem som har overflod."
- Jeg har gitt en kondom som del av bursdagsgaven til Marte. For Marte er porno.
- Jeg har gått rundt og vært omgitt av kjærestepar. For skolen min har plutselig bestemt seg for å bli til "match.no; school version".
- Jeg har bestilt søte nerdebriller.
- Jeg har kjøpt meg sånn tyggis på tube som jeg digga da jeg var liten.

Det er mer, men jeg kommer ikke på det. Klokken er for mye og jeg er en smule sliten (dvs. veldig)
Natta sola.

(OH, ny ting: Hunden til Håkon bæsja på gulvet. håhåååh så morro)

det bare er sånn.

2009-01-18T22:49:00.003+01:00

vi er tilbake der vi startet, bortsett fra at tid har gått.

0

2009-01-02T01:11:00.006+01:00

jeg kjente ikke at det var kaldt, men jeg visste at det var det. noen hadde sagt til meg at det var 10 minusgrader, jeg merket det ikke det grann.

fem-fire-tre-to-en-godt nyttår.

jeg tror det var mange som kysset. det merket jeg heller ikke, for jeg var for opptatt med å bli kysset på selv. jeg følte meg skikkelig fri, mer enn jeg har gjort på veldig lenge.
øyelokkene mine var tunge, og alt prat som var i samtaler bortenfor var bare en smørje med et par ord her og der som stakk seg ut.
jeg konsentrerte meg om å legge armene mine rundt nakken hans.
og så var det bobler og spretting av flasker.
og brak i rosa, blått, hvitt. alt mens jeg hadde øynene lukket.
jeg visste at det var der, men jeg merket det ikke.

fem-fire-tre-to-en... null

2008-12-22T00:49:00.003+01:00

hei verden.
ville bare melde om at jeg har hatt en fantastisk dag.
jeg lo i kanskje ti minutter i strekk i dag,
og tisset, bokstavelig talt, nesten i buksa.

må det komme flere slike dager.

bare fordi

2008-12-16T23:07:00.004+01:00

jeg gikk, og det var skikkelig guffent vær. akkurat slik jeg liker det. regn og mørkt og stygge orange lyktestolpelys. jeg hadde fulgt ham til den gamle skolen, derifra gikk han alene. jeg kysset ham ikke. jeg kunne ha gjort det, og jeg kunne ha latt ham gjøre det, men av en eller annen grunn ville jeg ikke.

(kanskje er det på grunn av deg, jeg vet ikke)

store trær breiet seg over meg, og lyder fra våt snø som falt var over alt. jeg hadde ikke på meg spesielt mye klær, men det var deilig å fryse litt. han hadde gjort meg så varm i toppen. jeg kjente at bittesmå dråper landet på øyevippene mine, og jeg blunket så sjeldent som mulig for å få dem til å bli der. jeg gikk forbi et hus og en jeg en gang kjente spilte piano. dryppingen der ute hos meg akkompagnerte musikken hans, og det ble skikkelig fint. og jeg hadde ikke kysset ham og jeg hadde ikke latt ham kysse meg.

2008-11-11T13:22:00.003+01:00

Jeg sitter her for meg selv, ved en pult, med en pc, og later som om jeg gjør lekser.
Egentlig så går jeg meg vill på flickr. Det er fine greier.
Men så... høres en lyd fra en pc bak meg. Magnus spiller Zelda. Jeg ser det gløde av glede i Marens øyne.
"Magnuuus, spiller du Zelda?"
Magnus' øyne gløder tilbake.
"Ja, det er sykt fett, jeg er ved det stedet hvor jeg må åpne..."også sier han masse ting han må gjøre. Noe om en fløyte og en sang, og "Jeg må være barn her ellers så går det ikke."
"Hæ? Du spiller annerledes enn meg!" Roper Maren.

Så faller de inn i en diskusjon om hvor det er skumlest. Maren mener det ikke er noe skummelt å være der hvor zombiene er "for da tar du jo bare opp fløyta di og spille song of time, sant."
Magnus er litt enig.
Maren fortsetter å vise sin visdom innenfor dette spillet, "Det skumleste er jo helt klart når du er inni fisken"
Inni fisken? tenker jeg. Jeg skuler olmt på dem. Jeg hater fantasy. Og dette er et fantasispill. Spill, bok, samme greia.
Magnus legger merke til min skepsis. "Du BØR IKKE prøve å disse Zelda, Emilie." Han ser olmt mot meg. Maren viser sin medfølelse med Magnus og henger seg på.

De stirrer ned mot skjermen igjen.
"Okei, du har gått ned i brønnen, har du gjort alt utenfor?"
"nei, jeg har masse jeg må gjøre!"
De sier noe om en potionshop og ettellerannet annet. Jeg prøver å vise skepsis igjen, blir avbrutt av deres blikk, snur meg, og hører i bakgrunnen mumling og Zeldasang.

Jeg har visst ikke peiling, skjønner dere.

2008-10-30T23:10:00.002+01:00

Du later som.
Later som om du ikke overreagerer.
Som om du ikke tenker masse på det, som om du synes det bare er morsomt.
Jeg vet det nok, du driver og analyserer hvordan morgendagen blir for deg og henne.
Det som skjedde mellom dere...
Jeg vet det. Men jeg sier det ikke.

vent.

2008-10-12T21:47:00.001+02:00

neste sommer skal jeg kjøre deg og meg rundt i bilen min og høre på rockettothesky.
og innen den tid skal du kunne alle tekstene du også.
også skal vi stoppe for å kjøpe pils og drikke dem klokken 2 på formiddagen.

bare så du vet det.

Sol og regn og latter

2008-10-05T00:38:00.004+02:00

Det blåser ute. Men inne er det er mange pene mennesker å se på. Småfalmete pene mennesker er de peneste. Krøller er finest. Akkurat idag.
Og gode øyne.

Svake farger, ansikter på vei til å gjøre et ansiktsuttrykk. Det er bra. Det er de beste ansiktene. De som ikke har bestemt seg helt enda.

Vakre mennesker jeg kjenner, og ikke kjenner. Jeg ser dere alle sammen. Jeg snoker, og tenker. Ja, noen ganger tenker jeg at noen av dere er stygge.
Det får dere bare takle.

Noen steder myser dere mot sol, noen steder tørker dere vekk snø og snørr.
Noen av dere har fine klær, mens andre er stive og tørre.
Og veldig kjedelige.

Du...
vet du hva?

Jeg ser deg.

tulle-Emil(ie)

2008-10-04T23:52:00.002+02:00

Her forleden dag var jeg og min nestennavnebror, Emil, i Sandvika. Klokken var ca ti på fire og vi bestemte oss for å gå bort og sjekke ut kinoprogrammet. Vi fant ut at klokken fire gikk Nims hemmelige øy, en barnefilm, og bestemte oss for å gå. Ja, hvorfor ikke?

Vi stacket opp med popcorn, den største popcornen vi fant, faktisk, og en brus hver.
Urge.
Det er brusen sin, det.
Vi fniste oss oppover trappen til salen og lagde våre egne bakgrunnshistorier til menneskene vi så. En mor som gjerne skulle vært ett eller annet sted som IKKE var på kino med ungene, for eksempel.
Vi lagde lydeffekter til henne, sukket og stønnet.

Vi fant ut at vi skulle sette oss helt bakerst på midten. Vi kunne egentlig sette oss der vi ville, salen var praktisk talt tom.
Filmen var dubbet, fant vi ut da den startet. Det var litt nedtur.
Og vi som hadde så høye forventninger og allting.
Men vi lo mye, for det viser seg at det er ganske komisk med barnefilmer nu for tiden. Det var nok ikke meningen at man skulle le på de stedene vi lo, men det kan vel være det samme.
Midt i filmen mistet forresten Emil hele popcornet på bakken. Typisk Emil.
Da lo vi litt mer.

Vi gikk lykkelige ut av kinoen.

Å gå

2008-09-30T15:06:00.003+02:00

To sjanglende silhuetter på en mørk vei. Silhuettene går nærmere hverandre og til slutt er de en. Arm i arm.
Hodene tilter oppover. Opp mot den glimtende høsthimmelen. Latter kastes ut i atmostfæren. Grå pust i lyset fra lampene.
De snakker om hvor deilig det er å føle seg liten og ubetydelig.
Kjempedeilig.
De sier at det er deilig å drite langt i barna i Afrika noen ganger. Og å ha vondt i tåa og klage over det.

Når vi blir gamle synes jeg vi skal ruse oss og gå sammen ut på motorveien og dø sånn, sier den ene.
Ja, når mennene våre har dødd og den ene skal dø og den andre har smerter og bare tar masse piller.
Ja, da kan vi dø, sammen. I latter.

2008-09-10T11:20:00.002+02:00

Sitte bakerst i klasserommet. Stirre ut i luften. Blankt.
Kjedelige adverbial, kjedelige formler.
Gjespe, spise rislunsj.
Lekser som ikke er gjort.
Dramalærer som krever mer fokus, bedre logger.
Kom igjen, folkens. 6 faktasetninger fra hvert avsnitt.

Det er ikke en god uke for mine hjerneceller.

Facebookfilosofi

2008-09-09T23:54:00.001+02:00

interessant hvordan det har seg slik at når man går fra in a relationship til single på facebook så er det knust hjerte, men når man går fra it's complicated til singel er det et helt hjerte.

tenk på den du.

2008-09-02T22:43:00.002+02:00

Jeg lurer på om du lyver. Om du er så god på det, at du har gjort det før, dette med bortsnakking. Men jeg har så lyst til å tro deg også, da. Det er veldig mye lettere for meg.
Og innsiden av magen min.
Og baksiden av ribbeina mine.
Og hjernen mot tinningen min.
Så, jeg tror deg.
I guess.

2008-08-29T22:21:00.003+02:00

Er det noe jeg har lært av å være barn og ungdom, så er det å aldri la noen fortelle deg hvem du skal mislike og hvem du skal like.
Hvorfor er det da slik at i en alder av 17 år, så prøver forstatt folk å fortelle meg hvem jeg skal skule olmt på og overse og hvem jeg skal kaste vennlige blikk?

Også du da, at du skulle prøve å befale meg.
Du som for meg bare var en stor kosebjørn.
en sånn en jeg bare ville sende de beste vennlige blikk,
også plutselig vil jeg bare skule olmt på deg.

jeg sto i regnet og sang.

2008-08-20T20:47:00.002+02:00

Det luktet druknede meitemarker på våt asfalt.
En jente med bitteliten rumpe jogget fornøyd forbi.
Grå himmel.
Jeg hadde spist for mye pizza. Men det gjorde ikke noe.
Jeg hadde det kjempefint, jeg. Alene, ventende ved Rimi.

Jeg sto og sang i regnet.

2008-08-18T19:43:00.003+02:00

alt er bra.
jada. alt er supert.
men det føles ikke sånn.
jeg driver og later som.
smiler og ler. genuit som oftest, såklart, men noen ganger er det bare på liksom.
jeg er ganske flink til å være genuin på liksom.

it's fine, salvation was just a passing thought.

2008-08-18T02:10:00.001+02:00

jeg er ikke i humør. så ikke liksomdiss meg sånn bare for gøy.
ikke dra en tørr spøk om blondiner.
ikke gidd å spørre hvorfor jeg ikke er i humør.

bare ikke gidd, liksom.
jeg er ikke i humør.

2008-08-17T22:39:00.002+02:00

nei, ikke bli borte.
hold meg igjen litt til da, bare litt.
nei, jeg vil ikke, jeg er ikke forberedt, ikke tving meg.
jeg trenger å sove mer.
jeg trenger å drikke mer.
jeg trenger å gjøre hva jeg vil mer.

vær så snill da, sommerferie.
ikke bli borte.
hold igjen.

2008-08-11T04:14:00.002+02:00

jeg har merket at jeg ikke skriver en sånn typisk blogg-blogg, jeg.
du skjønner, av typen: idag skal jeg ta opp et interessant tema og flette det inn i en historie og gjøre det klart for trykk.
jeg gir jo litt beng i hva den som leser det synes.
målet mitt er jo ikke å komme i aftenpoften eller noe.

for all del, ingen disrespect til alle som skriver sånne blogger. jeg har da til og med vært innom sjangeren og kommer sikkert innom igjen. jeg kan til og med finne det interessant å lese.

...men det er ikke helt min greie.

jeg liker det, da. å skrive denne blog'en.
det er jæskla nødvendig for meg.
selvom den er pointless til tider.
jeg mener, jeg har skrevet et blogginnlegg om at jeg fant en tyggispakke da jeg hadde lyst på tyggis.
så høyt opp på interessantstigen klatrer jeg.

vil du se hvor langt jeg kan dra det?

... idag knakk jeg opp tåa mi. sånn, ikke brakk den, men bare knakk den opp.
det var deilig.

2008-08-11T03:38:00.003+02:00

fy faen, jeg er så care om alt.
akkurat i dette øyeblikk.
er jeg så care.
jeg kunne spydd.
hvis jeg bare hadde brydd meg nok til å spy.

orker ikke være våken,
orker ikke sove.
orker ikke skrive,
orker ikke å ikke skrive.

orker å egentlig ikke være så keen på å høres emo ut, da.

så heyhey, imorgen er en new day.
det blir sikkert bra.

sant?

2008-08-04T02:31:00.003+02:00

Jeg skulle bare ønske.
Så alt for mange ting.

At jeg var mett, for eksempel, det skulle jeg ønske.
Men det driter jo alle i.
Det er jo ikke noe interesessant.
Fuck det.

Du må være interessant, forstår du vel.
Du må appellere.
Vær morsom nu, Em.
Make'em laugh.
Du må se bra ut nu, Em.
Make'em drool.

Du må ikke gjøre noe feil.
Og du må for all del ikke gjøre noe du kanskje ville angre på.
For da får de vite det, og da ser de kanskje på deg på gata.
Åja, der er hun, ja, tenker de kanskje.
Hun som ikke er morsom,
hun som ser sånn ut,
hun som dreit seg ut i fjor.

Kanskje det skjer, hvis du ikke er interessant.
Og det er jo det værste som kunne skjedd.

... Er det ikke?

2008-07-28T00:02:00.001+02:00

En dag skal jeg

ta bilder du ikke kan hindre deg selv i å bli fascinert av,

spille i en film som får deg til å føle at "den filmen trengte jeg",

skrive en bok du ikke klarer å legge fra deg,

overbevise deg om at jeg har rett,

ha på meg den fineste kjolen jeg har sett, selvom jeg ikke har sett den enda.

Bare vent.

2008-07-22T22:29:00.003+02:00

åherrejesus.
Jeg skulle gå hjem fra Asker, etter mye tull med NSB, IGJEN, jaada.
Også tuslet jeg hjemover.
Så plutselig kommer det en gravid dame som går foran meg. Jeg tror hun kom ut av en sidevei, jeg vet ikke.
Så slo det meg at jeg ikke kan være så lame at jeg går saktere enn en gravid dame med to tunge poser i hendende...
Det går ikke.
Så jeg gikk fortere. Men fy, som den dama gassa på opp alle bakkene.!
HVORDAN KAN EN GRAVID DAME MED POSER GÅ SÅ SYKT FORT?!
Det ble til en battle.
En battle om speed.
Hun merka det hun også. Det vet jeg.
Sakte men sikkert tok jeg innpå.
Og så, til slutt, måtte hun gi opp og se seg slått av en ung jente i dårlig form og mange jobbtimer på nakken.
Jeg antar at det svei.

2008-07-20T21:20:00.004+02:00

OKEI
vi har en idé

redaktørmål:
-lage et blad som ikke handler om det andre verden, men om vår verden.
-Skaffe Edda
-Ta opp lån
-Blad om streetlook, evnt. skaffe bloggere til å skrive i bladet.
-Ikke bare den derre: "Hvor kan du finne ting billig"
-Få frem frem folk som har former, folk som kjører sin egen greie, OG DETTE SKAL BLI ET BLAD, IKKE EN MOTEBLOGG!
-Alltid ha med speilrefleks, ta bilde av fascinerende mennesker, interessante livshistorier, personlighet, eller en situasjon.
-Få inn personlige shoppere, høre med dem.
-Talentspeiding, SKAL vi ha i bladet vårt. En hver måned. Eks: Deisignere, som får vise tegninger.

ALT SKAL VÆRE UOPPDAGET

NAVN PÅ BLAD: Synonym til 'uoppdaget'

-Ukjente inn, du trenger ikke ha en jævlig fancy utdanning, bare et kreativt sinn!

HENGE OPP LAPPER I SANDVIKA OG SÅNN.

- Hvis du har ett eller annet! En x-faktor! GIEF! Kom til oss!

-Begynne med små deler i feks. Dagbladet: FREDAG

-Vi vil ha artikler om TALENTER! feks. hun jenta som lagde sin egen bunad. Kunsttalenter.
-Lage et inspirerende blad!
-MING! Du MÅÅ skrive!
-Musikkfolk.
-Livsstiler.
-Homosexuelle

KREATIVE MENNESKER.

SKREVET I BRISENHET, MEN SKAL FULLFØRES!

2008-07-20T19:42:00.002+02:00

Kjære vakre vene.
Jeg var på Slottsfjell.
Kaizers spilte.
Jeg var helt på gråten.
Det var jo Kaizers, for faen.
Men så...
sang Janove:

SNOOOOOO-OOP.

Midt inni sangen min.

Snoop!

SNOOP!!

Fuck deg, Janove.
Geir, du kan fortsatt komme til meg.

2008-07-19T15:01:00.004+02:00

Det er sånn det skal være, det.
En knust bolle, et knust vinglass, øl-lukt.
Cheerios på hele kjøkkengulvet.
Sitte oppe hele natta på en snurr og stille spørsmål fra gamle genikort.
Alle roper ut med en gang, om å gjøre å svare først.
Jævlig viktig.
Innlevelse.

Gamle venner møter nye venner, og jeg sitter i midten og koser meg med synet av alt det sosiale.

Emilie, hvor er du, fyfaen, må fortelle deg noe sykt.
Emilie, kom hit og sett deg med meg litt.

Ååå, jaa, sett på gogol!

Sukk.
Ungdomstid.

2008-07-13T05:26:00.002+02:00

tC og Emmm

yeeeaaaaaaaaaaahhhhhhhhhhh

ddddrrrrdddrrrrddrrrrrr

digggiiiiin etterllk kerannet metaaalicaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa

mmhmhmmhmhmhmmhhmm

drrrdrdrxdrdrrrrrrrrr

2008-07-12T01:16:00.006+02:00

Knusende stillhet. Lenge. Si noe, da.
Si noe.
Jeg ser ut av vinduet.
Grå skyer.
Gul himmel.
Blått hav.
Rød sol.

Og så blir alt til en smørje av farger.

Mø

2008-07-08T01:55:00.004+02:00

Hvis bare jeg hadde hatt...

en togbillett
og et tog i nærheten.
Eller...
en bussbillett
og en buss i nærheten.
Eller...
billappen
og en bil i nærheten.

Hvis jeg bare ikke hadde vært...

i Sverige.
mørkredd.
liten.

...Så hadde jeg vært überlykkelig.

2008-07-06T16:11:00.004+02:00

Jeg har så lyst til å skrive hvor fantastisk det var.
Med fine ord, vakre setninger, slik at du som leser vil skjønne. Skjønne hvor fantastisk det var.
Med det går ikke.
Jeg får ikke til.
Det er så mye å si at jeg blir helt... borte.
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Eller hvor jeg skal slutte.
Eller hva som skjer i midten, for den saks skyld.
Dessuten så er det ikke alt jeg husker, heller. Jeg bare husker at det var fint. Detaljene er litt blur.

Våte støvler, våte klær,
varme hender, varm melk,
smilende mennesker, musikk
stormkjøkken og øl.

Det var det beste jeg fikk til. Så fint var det.

hove 08

2008-06-17T01:03:00.002+02:00

Blablabla.

...

HVA FAEN?!

...

Løsningsord:

Emilie Teige.

...

Paranoid

2008-06-16T23:52:00.009+02:00

... Hun er ikke best i klassen, hun er ikke spesielt populær blandt de andre, hun kler seg ikke iøyefallende... og når vi går hjemover sammen med henne, oppdager vi at vi har like sko - enkle og slitesterke, ikke prangende og spinkle som våre venner har...
-Natalia Ginzburg
Vi er ... kanskje litt motsatt, vi?
Du og jeg?

Kjære tv3

2008-06-13T19:34:00.001+02:00

DET FINNES ANDRE FILMER ENN "THE BEACH"!

2008-06-11T00:01:00.002+02:00

Jeg vil skrive en bok.
Men jeg er for tiltaksløs. Kanskje når det blir ferie.

Hva skulle den handlet om? Kanskje ville det blitt en bok om kjærlighet.
Og sigaretter.
Og kyss på kravebenet.
Og negler mot myk hud.

Alt dette ville selvsagt være vrøvl, for gudene vet at jeg kjenner lite til kjærlighet.

Men jeg skal prøve å starte en gang, bare for å se hva resultatet blir.
Sikkert ingenting.
Som alltid.

Jeg er så inkompetent.

I taxikø møter man mangfoldet.

2008-06-09T00:58:00.006+02:00

Etter at jeg omsider hadde klart å karre meg frem til Asker stasjon lørdag natt, etter at, surprisesurprise, NSB var forsinket nok en gang, ble jeg stående i en helvetes lang taxikø.

Jeg hadde 2 meter høye hæler på meg, coctailkjole og falske øyevipper.
Ja, jeg var en vandrende klisjé. En vandrende ukomfortabel giraff av en klisjé.

Forbi meg sjanglet slitne partypoopers og, selvsagt, foreldrene til en gammel klassekamerat av meg. De var av den typen jeg pleide å stoppe opp og snakke litt med før hvis jeg møtte dem, og de sa til meg at "ja, du er jo så fornuftig du, vet du" og smilte med godhet i øynene mot meg. Men nå sto jeg her da, og så så lite fornuftig ut som overhodet mulig. Jeg smilte så upåvirket og uskyldig som jeg bare kunne, og prøvde å riste av meg følelsen av at jeg så ut som en litt sliten highclass prostituert som vandret rundt i Asker sentrum en sen juninatt. De tok hintet og tuslet superedru videre.

Jeg sparket av meg skoene og kjente kald asfalt mot såre, klamme føtter. Med ett følte meg en smule bedre. Jeg nappet av meg de falske øyevippene og stappet dem i vesken.

Så begynte jeg å studere menneskene rundt meg.
Slik jeg alltid gjør.
Vår lille kø bestod av alle typer mennesker. Alle gruppene var representert.
Det var...

...den feite, innrøyka og fulle middelaldrende damen som snakket med alle i køen. Og ble avvist av alle untatt... den tynne, innrøyka og fulle middelaldrende mannen.

...den unge, blonde, tilsynelatende dumme unge jenta. (ja, det gjør vondt å si det, men dette er da meg)

...den typiske don juan-mannen med åpen rosa skjorte og et sleskt smil.

...den fornuftige dama med meget igjenkneppet skjorte.

...mannen som så stående død ut.

...mannen med aggressjonsproblemer som bannet mot sin kone og forbannet taxier som om de skulle vært julestjerner alle sammen.

...og resten. For det finnes alltid noen som er røkla i en gruppe. De som ikke stikker seg ut så veldig. De som jeg ønsker å gå bort til å si noe slikt som : "den toppen du har på deg er kanskje jævla turkis og grønn og skinnende, men du er en, generelt sett, sinnsykt kjedelig person, så fuck deg. "

Jaja, hva var vel livet uten mangfoldet, dere?

2008-05-29T21:15:00.003+02:00

Er du evenukk, dra på tur til USA, der er det egne kirker til deg, der kan du få høre at pastoren ligger og skræver for et kamera om kvelden og viser seg frem mens han forklarer hva situasjonen i hans edlere deler er.
Dytt dytt, pek pek.
Det var viktig for meg, jeg trengte å kutte av deler av meg. Forandre litt.
Er du ikke kommet så langt?
Å huff da.
Du kan gå inn på nettet og kjøpe en spesiel tang. Den er egentlig til okser, men det går bra. Gjør det selv. Det står hvordan. Det er bilder.
Kjør på. Det er helt normalt.

2008-05-23T18:05:00.002+02:00

Jeg drukner i pappa sine klær, sa jeg.
Jeg vil at du skal drukne i mine, sa du.
En gang for lenge siden.
Blått sengeteppe. Røde kinn.
Men du så det ikke, for alt var svart/hvitt.
To neser, en kroket og en skev, som ikke kunne være nær hverandre.
Som ikke kunne røres.

Avstand.

One two, buckle my shoe, 'cause I'm gonna be deep for a just a moment or two

2008-05-21T21:05:00.005+02:00

So...

Death.

Bummer.

-

Alle dør overalt. Jeg er omgitt av død. Død i ledd litt borte fra meg, men i mitt lille nettverk mister så mange menneskeskene sine.

-Råtne kropper er ekkelt, sier jeg.
Ja, sier du, men det er ikke det du skal tenke på.
-Hva skal jeg tenke på da?
Sånne fine ting. Himmelen og sånn.
-Jaha, men jeg tenkte på forråtning nu, jeg.
Ja, du gjorde vel det.

2008-05-21T20:51:00.004+02:00

Trykk enter hvis du vil entre.
Ingen?
Trykk escape for å kansellere.
Ingen?
Trykk control-alt-delete for å få opp liste over ting du vil fikse.
Ingen?
Trykk på knappene med bokstaver for å stave ord.
Ingen?

Trykk på en eller annen knapp.
En eller annen.
Vær så snill.
Før jeg blir til en innskrumpa liten dott av hår og hud.

2008-05-16T20:05:00.006+02:00

Jeg har nu blitt kvinne.
Hvorfor?
Jo, det skal jeg fortelle deg.

Jeg har lært å stryke en bunadsskjorte.

Jada, du hørte riktig, stryke en bunadsskjorte.
Du lurer sikkert på hvorfor jeg mener at jeg nu har blitt kvinne, og jammen om du skal lære mye nytt idag, for jeg skal fortelle deg det også.
Altså, min mor er fra Sunnmøøre. Jada, Sunnmøøre med to ø'er, bare fordi det skal høres riktig så idyllisk og gammeldags ut, noe jeg synes passer perfekt til min nye lærdom om Sunnmøørsbunaden.
Nu, ettersom min mor da er fra, la oss ikke repetere for mye, da mister det sin shwung, denne delen av Norge, så har jeg blitt oppmerksom på hvor viktig det er for en kvinne av slik opprinnelse å kunne gjøre sine tradisjoner og å kunne gjøre dem godt.
Min mor mente at hvis jeg skulle flytte ut, var det et minstekrav at det å stryke, det måtte jeg kunne!
Denne prosedyren med skjorta er slik:

1. Dynke den i kaldt vann.
2. Brette den sammen.
3. Legge den i en plastpose
4. Putte den i kjøleskapet.
5. La den bli kald, for så ta den ut.
6. Stryke på laveste varme.
7. Stryke rynkene ved håndledd, krave og skulder, så de blir korte.

VIPS!

Slik gikk det til da Emilie ble voksen. Skulle visst det bare var å stryke litt tidligere.

2008-05-01T20:15:00.007+02:00

Endelig.
Hodet mitt ligger i halsgropen din og med kalde lepper planter jeg et kyss på varm hud.
Hjertet ditt pumper, hardt og fort. Jeg kjenner det gjennom vindjakka di.
Det blåser sterkt og mørket omgir oss, men i horisonten blinker tusener av lys på andre siden av fjorden. Du holder godt om meg.
Så liten og skjør jeg er.

Ventetid.
Frem og tilbake, hele tiden.
Jeg er aldri helt sikker på hvor jeg har deg.
Men nå, i et lite øyeblikk, er du bare min.

2008-04-27T23:27:00.002+02:00

Jeg så tilbake på fortiden, fant noe, og gjorde det større. Les om du ønsker.

DYPROSA
To store, dyprosa kulelamper i taket. Varme vegger.
Boken hun leste fra var fantastisk. Det er hennes favorittbok. Metaforene og skildringene var nydelige, men jeg falt av nå og da for å bare se på henne. Øynene beveget seg raskt nedover siden etterhvert som ordene ble frigjort på hennes perfekte amerikanske dialekt. Hennes mørke hår hadde en blank, lysreflektert stripe som lå og hvilte på siden av hodet hennes. Nå og da falt noen hårstrå ned fra sin faste plass og hun løftet dem opp med to fingre. Bena hadde hun dyttet under seg i den slitte, grønne lenestolen og hendene holdt et godt tak rundt den hvite boka. Hennes kromme rygg dannet en siluett som fikk meg til å tenke på vår alles kjære ringer av Notre Dame. Kroppsspråket hennes lyste av sårbarhet, men det var entusiasme i hvert ord hun leste.
Hun stoppet opp nå og da for å ta en slurk av sin doble kaffe mocca med fire sukketter i. Hun bruker alltid sukketter og jeg liker ordet sukketter, så det blir noe koselig over det hele. Sukk-etter. Su-ketter. Det er ikke bare sukker, på en måte. Det er sukker med stil.
Jeg ble sittende i den brune sofaen med min egen kaffe mocca som et glass med varme i hånden. Uten en eneste sukkett var den, forresten. Med lukkede øyne hørte jeg på hennes mørke og hese stemme som mykt dannet ord. Vi satt på vårt favorittsted. Det er vårt favorittsted over alle steder på jord, tror jeg. Gamle sofaer i myke stoffer. Mørk belysning, stearinlys og en mørkbeiset bar. Innerst i hjørnet satt vi, der hvor det er speil på veggen og rommet lukker seg om deg. Bildene på veggen var av typen man ikke legger merke til ved første øyekast. Men etterhvert så man dem, og tok man seg tid til å virkelig se på dem, snakket de nærmest til deg, fortalte historier om dager med regn eller om en jente med en blomst i sin solbrune hånd. Jeg har alltid følt at bilder har sitt eget språk og at de har kommunisert med meg på en måte som intet annet gjør. Det å analysere et bilde har på en måte vært lettere enn å analysere et menneske, eller en situasjon. For du kan på en måte ikke ta feil. Og hvis du gjør det, så er det greit. Det betyr ikke noe. Måten du oppfatter det et bilde sier til deg er opp til deg selv å vurdere, og det er deilig befriende.
Hun fortsatte å lese og det slo meg stille at det var så pent. Måten hun la r'ene langt bak i ganen og når hun stundvis stoppet opp og det ble en liten kunstpause som hang i luften og lengtet etter et mer-ønskende blikk. Mange der ute synes det høres ut som om vi synger når vi snakker her i Norge. At vi går opp og ned og frem og tilbake i toneleiet i løpet av en setning. Personlig synes jeg det høres mer ut som sang på svensk eller finsk. Amerikansk har ikke hatt noen melodi i mine ører, det er bare et koldtbord av lyder, har jeg tenkt, akkurat som fransk og kanskje spansk. Men nå som det var hun som snakket amerikansk til meg, ble det med ett mindre kjedelig og monotomt.
Ordene fra boken var noe på grensen til gripende. De var sterke og det lå et budskap mellom linjene som jeg konsentrerte meg om å forstå. En fortelling om en ung pike, og en sårbar situasjon. Det var lett å dra paralleller mellom de to pikene foran meg. Piken på stolen og piken i boken. Da hun var ferdig med å lese tenkte jeg over hvor glad jeg var i henne. Denne stundet fylt med språk og ord, gjorde meg bevisst på det. Jeg tror jeg kanskje var litt ekstra glad i henne akkurat denne lille stunden. Lokalet summet. Lyder mikset sammen skapte et sammensurium av lyd; kaffemaskinen, klirrende glassflasker og mennesker som snakker. Nå og da kastet noen en latter ut i luften og skapte en balansert ubalanse i lydene.
Hennes amerikanske ord var som dyppet i honning, hvis man ser litt poetisk på det. Og jeg tenkte over hvor mange ord som er så fantastisk mye finere på andre språk enn på mitt eget. På norsk heter det bilringer på hoftene, på engelsk heter det lovehandles. Bilringer eller kjærlighetshåndtak, det er spørsmålet.
Jeg vet hvor forskjellige vi er, hun og jeg. Hvordan kommunikasjonen mellom oss svikter til stunder og hvordan vi kan overanalysere hverandre og skape dårlig stemning. Men nå, i dette øyeblikket, var hun den jeg likte best. Kanskje i hele verden, og det var bare fordi hun var seg selv og ønsket å dele seg selv med meg. Hun og jeg hadde vårt eget språk. Og hun hadde lest for meg fra sin favorittbok, på vårt favorittsted, med dyprosa kulelamper i taket.

2008-04-24T22:44:00.002+02:00

I drømmer klarer man å bli veldig redd for umulige ting. Man blir redd på en måte som bare små barn kan, føler jeg. Slik som barn gråter fordi de er redde for at mammaen skal bli borte for alltid når hun går for å hente en klut.
Det er jo ikke ekte når man drømmer, akkurat slik som det at mamma ikke kommer tilbake.
Man er så uvitende naiv i drømmer.
Dét er forfærdelig, det.

...

Og fantastisk i visse tilfeller, kom jeg på. Hvis drømmen er fin og du lever i et fint øyeblikk.
Ja, for det kan jo være fint å være uvitende naiv, også.

2008-04-21T20:58:00.003+02:00

Nu satt jeg her på rommet mitt og hadde skikkelig lyst til å ha en tyggis å tygge på.
Spiste fiskepudding isted, må vite.
Så kom jeg på at jeg hadde nede, men jeg gadd ikke å gå heeele veien ned.
Så ble jeg litt trist.
Så klødde jeg meg litt på magen.
Og hva annet kunne vel ligge inne i lomma på genseren enn en fantastisk flunkende ny pakke med tyggis.
Aah.
Også var den fin og og sterk.

...

Små gleder.

2008-04-21T00:00:00.005+02:00

Ingrid Olava skulle spilt meg i filmen om meg selv.
Hun skriver om meg...
Dette er meg.
Min bestevenninne call'a meg på det til og med, og det sier vel sitt.

It’s your smile it’s your sigh when I turn and just leave you there
Please, don’t say you adore me I’m already too aware
So, I’m off to keep my distance
My minute of control

Is this love, is this love, is this love
Are we getting old?
And I’m so scared nothing seems to lack
Still I won’t go back to love
To love I won’t go back to love

Frustrated I feel it’d tremble beneath your skin
I’ve grown tired of the fire, the desire I’m always drowning in
So I’m off to keep my distance
My minute of control

Is this love, is this love, is this love
Are we getting old?
And I’m so scared nothing seems to lack
Still I won’t go back to love
To love I won’t go back to love

jeg liker ikke meg selv noen ganger

2008-04-20T19:18:00.002+02:00

Jeg eier ikke selvdisiplin. Jeg sier til meg selv at NU, NUUU skal du øve til prøve.

... Skal bare sjekke flickr litt først... også loke litt på msn og skrive et lite innlegg her og hei, Death Proof er ferdig nedlasta på lap'en!

2008-04-16T20:59:00.003+02:00

REVULOSJON! REVULOSJOON!

Ì sjokk. Lammet.
Jeg satt og drakk en alkoholinholdig drikk med farmor og mamma!
ALKOHOL!

---

I sjokk. Lammet.

Få det ut ut ut...

2008-04-14T23:24:00.005+02:00

Jeg er så pissed. Jeg skjønner ikke at du, av alle personer, kunne drite deg så heeftig ut, jeg kan ikke tilgi deg for det, ikke nu, ikke på en god stund, hvem vet når.
Jeg stolte på deg, jeg. Og jeg var ikke alene om det. Trodde du var annerledes.

Og dere, se på den fantastiske jenta, og se hva dere får henne til å tenke? At en så vakker jente kan tenke slikt på grunn av dette. Forfærdelig.

Hvordan er det mulig?

Jeg synes ikke synd på deg. I det hele tatt. Sitt og se patetisk ut, du. Og du kan synes så synd på deg selv som du bare makter og orker.

Fint, flott.
---
Hva foregår oppi hodet ditt?

Det er ikke bare meg det går utover heller, vet du. Flere. Den vakre jenta.
Og at dere skulle gjøre slikt, under slike omstendigheter.
Det går ikke an å fatte.
For en jævlig, jævlig ting å gjøre.

Hva faen foregår oppi hodet....?

Du fortjener ikke det skriveriet her heller, forresten.

2008-04-12T01:37:00.001+02:00

Aaah, jeg har så mye å skrive om.
Men jeg er trøtt. Tar det imorgen.
Skulle bare skrive at jeg har bursdag nuu!
Jeg er stor jente, jeg.

2008-04-09T18:51:00.002+02:00

smilesmile

MÅ se på Hove:
ANIMAL ALPHA (gærne)
BABYSHAMBLES (aah)
DUFFY (uulala)
FAMILJEN (hihi)
FLOGGING MOLLY(Elise er glad)
INGRID OLAVA (skjønne dame)
KIM HIORTHØY (mulikunstneren)
M.I.A. (cool)
MATIAS TELLEZ (morsom)
SLAGSMÅLSKLUBBEN (hhæhi)
THE KOOKS (dialekten)
THE RACONTEURS (familiens favoritt)
THE TEENAGERS (raringene)
UNGDOMSKULEN (BÆÆRRRGEN)
IN FLAMES(fordi de liker Håkon)

2008-04-08T19:04:00.002+02:00

Det var grått idag. Himmelen så ut som en skitten vaskeklut.
Det var som om Gud hadde brukt opp alle fargene sine på å lage flotte solnedganger ett eller annet sted langt borte og hadde helt glemt denne delen av kloden.
Men det var en fin dag, da. Sånn ellers.

2008-04-07T20:05:00.002+02:00

I dag var jeg i begravelse. Vet ikke helt hvordan jeg takler slikt.
prikk prikk prikk.
Hva kan man si. Jeg tenker jo masse om det. Mange øyeblikk som er noe, men jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg.
Husker jeg så ut av vinduet og tenkte på det som ble sagt. Det ble snakket om gode minner, fine stunder.
Hva kan man si.
Jeg vet ikke, jeg.
Jeg vet ikke.

2008-03-19T18:33:00.002+01:00

Jeg er glad.
To pusekatter er født og venter på en eier. Jeg skal bli eier.
Jeg fikk lillesøs til å mase om å få begge pusekattene.
"Ja, for vi vil jo ha begge, ikke sant?".
Smil smill, nikk nikk.

Foran meg på senga ligger det en tom godteripose.
Guilty as charged.
Jeg er one sexy motherfucker her jeg ligger og svulmer.

Da jeg var liten fikk jeg aldri plass til en hel mariekjeks i munnen.
Nå får jeg nesten fem.
Så flink er jeg.

2008-03-11T23:32:00.003+01:00

Når det regner, får jeg et fint trykk inni hodet mitt. Den kjente tappingen på ruta mi, kanskje lyden av en dråpe som treffer et huskestativ utenfor. Huden får et lag med kulde, og ønsker en varm dyne å krype under. Øyne vil kvitte seg med alt som heter sminke og lukkes.
Ørene lytter.

Fremtid.

2008-03-10T20:14:00.003+01:00

Noe av det jeg liker best her i verden er å tegne.
Det er skjeldent jeg bruker lang tid på en tegning, men skisser her og der er deilig.
Skolebøkene mine blir så fine, synes jeg.
Pimp my book, på en måte.
En dame, en buss, et kamera, en sangtekst, en nese.
Og en blomst. Klisjéfylt tenåring skal jeg da være til tross for mine behov for å late som noe annet.

Det er så mange ting jeg planlegger, kom jeg til å tenke på. Og jeg er så alt for dårlig på å få disse planene til å funke i annet enn i teorien. Så derfor blir det kanskje ikke så fint som jeg har tenkt, men pokker, dagdrømming er lov.

Blir alt som jeg vil skal dette blir livet mitt, intet mindre:

Barna mine skal hete Jesper, Cornelius, Anki og Tilde. To gutter, to jenter.
Mitt hus når jeg blir gammel (hva jeg legger i det 'å værte gammel' kan du jo undre på) skal være skikkelig fint, men ikke nødvendigvis så stort. Det skal ha mange rare møbler og tegninger og bokhyller med bøker uten plastikkbind på seg. Og photografier som jeg har tatt på veggene. Og quotes over døråpninger skal det være der også.
Jeg skal ha en mann med kinnskjegg og en mopsehund som heter Bob.
Og han, mannen altså, ikke Bob, må kunne roe meg ned når jeg stresser.
Og jeg skal ha nye og gamle venner som skal stikke innom. Som skal like bakgrunnsmusikken min og quotesene jeg har over dørkammene.
Så skal de spørre meg om livet mitt, og jeg skal ha mange morsomme historier å fortelle. Om steder jeg har sett og mennesker jeg har opplevd.

Det blir fint å kjenne på det, hva det nå enn blir til.

Men Bob, han skal med uansett.

2008-03-08T01:21:00.003+01:00

Isted satt jeg på toget på vei hjem fra konsert i Oslo, og da fikk jeg déja vu.
En gang har jeg sittet akkurat slik, og sett en fin fyr gå av toget og tenkt på akkurat det samme.
Hva den tanken var, det husker jeg ikke.
Mange ganger ser jeg mennesker jeg skulle ønske jeg kjente på toget. De ser så underholdende ut.
Men jeg husker at da jeg var i samme tankegang, på samme plass, sist gang, tenkte jeg at jeg skulle lage et bloginnlegg om noe finurlig og morsomt.
Men hva det var, det husker jeg heller ikke.
Hukommelse er fine greier.
Kall meg bare mama Elephant.

2008-03-06T19:35:00.004+01:00

Det går ikke an å ta ett skritt uten å få en slankereklame slengt rett i trynet.
Enten det er for en slankepille, en diett, eller en frokostblanding. Det går ikke an å unngå dem Eller de negative tankene som følger etter.

Noen ganger er de skikkelig godt skjult også. Og noen ganger er det ikke reklame heller, men presset...det er der for det.
Oprahstylistperson to Oprah: "Yeah, and when I was trying to find clothes to show the world, I chose a skinny skinny woman, so tha the clothes would look its best. And I am telling you, it was soooo easy, 'cause she's got an AMAAZING body, this woman that I chose.. "OH YEAH! RIGHT ON! UU-HUUH!" klappklapp. Publikum smiler med hele huet.

Okei, sååå.. den dama der er sinnsvakt tynn... Og har en "perfekt kropp"...?
Er jeg feit da, liksom?

Takk.

2008-03-04T21:01:00.007+01:00

På én måte,
så vil jeg ikke gi deg det.
Men akkurat nå,
er du den eneste jeg vil gi det til.

Jeg vil ikke gi deg det,
for du ser meg som perfekt.
Men jeg vil,
fordi du er perfekt.
Til dette, til alt.

Du ser ikke min dårlige hårdag,
du ser at jeg smiler.
Du ser ikke mitt dårlige resultat,
du ser at jeg synger.

"Emilie, ikke la det get to you.
Emilie, du er fantastisk."

Du.
Du er bare ren godhet, du.

Kjærleik.

2008-02-27T20:28:00.002+01:00

Jeg tror jeg har sluttet å tro på kjærligheten. For now. Da jeg var liten var det det perfekte glansbildet; mor, far, noen unger. Sammen, for alltid.
Mamsen og Papsen min er slik. Men jeg, jeg begynner å lure på om jeg har den evnen. Har en ekkel følelse av at jeg ikke har det.
Kanskje er det bare sånn det skal være for meg.
"Nei, nu må du slutte, din teite lille tenåring, du er UNG, tiden kommer for slikt. Leva livet."
Ja, jeg vet, jeg vet. Jeg har en logisk stemme inni hodet jeg også.

Men, stemme, hold kjeft i to sekunder og la meg være litt melodramatisk her.

Jeg vil ha deg. Men må du ha meg? For du der ute, sant? DEN ene. For meg. Kanskje jeg bare kan være med, på deg, så kan du være med på meg. Uten dette jævla commitment-crap'et.

Og du skal være rar du. Skikkelig rar. Ha rare idéer, som jeg skal le av og jeg skal dytte deg lett på pannen for det. Du skal like at jeg kysser deg på kravebeinet. Og du skal forstå meg; Gi meg rom, ta meg inntil deg. Alt ettersom.
Du skal lese meg. Og jeg skal la deg lese. Og kanskje skal du til og med forandre meg.

Det blir jammen interessant hvis jeg blir 50 år, har 4 unger og et stress-liv.
Da skal jeg se med latter tilbake på denne stunden.
Kom da liv, komme så. Be gentle.

Og forresten, kjære liv, bli noe.

Deg.

2008-02-26T21:28:00.004+01:00

Jeg savner deg så. Virkelig.
Og hver gang jeg møter deg, så savner jeg deg enda litt til.
Og jeg får lyst til å møte deg mer.
Og ikke måtte savne deg igjen.

-

Og det verste er ...jeg tror jeg mener det.

2008-02-14T23:34:00.006+01:00

Jeg hater naturfag. Har ofte vurdert å bli rebell i det siste.
Ack, digg da.
"Nei, jeg gidder ikke ta den *piip*prøven, din *piiip*lærer i dette *piiip*faget."
Oh, picture it now.

Right about now ville jeg sagt at du skulle se for deg meg med farget hår og piercinger i ansiktet og punk sminke og hanekam, hadde jeg bare skrevet dette for et år siden ca.
Men nu har jeg flere venner som er eller har vært slik, og de er langt ifra noen drittunger, så jeg må si at jeg virkelig ikke er komfortabel med den beskrivelsen av en rebell lenger.
Skjønt jeg har vært borti noen som ser sånn ut og som faktisk er drittunger den siste tiden også - Vi kaller dem unntakene.

Jeg føler veldig for å skrive om noe jeg føler noe veldig sterkt for akkurat nu, men jeg kan jammen ikke si det finnes noe(untatt denne følelsen for å skrive om følelser)... Jeg er litt blank i hodet.
Sånn bortsett fra proteiner og protoner, og monosakkarider og polysakkarider, da.
Selvsagt.
De har forpestet hjernen min og tatt helt over.
Celleånd meg her og der.

Ou! Jo, nu kom jeg på at jeg skal til Oslo imorgen, etter skole og prøve og drit og lort. Skal dra med folka og spise deilig mat på en koselig restaurant og snakke masse og le masse (hvis jeg har fått i meg en Paragin Forte eller to mot ribbeinsmerter) og så skal vi på premieren av "Mannen som elsket Yngve".
Dreads har gledet seg lenge til den filmen, og for å være ærlig, så har jeg det også. Jeg gleder meg massemasse. Også skal jeg kanskje sove hos Former Punk, Now Cute(though cute when punk as well) etterpå.

Dreads har forresten fått seg fugl i dag. Den heter Bill.
Hun begynnte å snakke om at hun ville ha fugl i for i gårs, og nu har hun det. Typisk henne. Herlig, eh?

Hvis jeg hadde hatt fugl hadde jeg vært redd for at den skulle fly og kakke meg i øret hvis den hadde flydd rundt her, men det skulle jeg klart å komme meg over. Også skulle den satt seg på fingeren min og vi skulle hatt et skikkelig fint Snehvit-øyeblikk og jeg skulle sunget og den skulle sunget og vi skulle sett ut vinduet mot på den blå himmelen.

Men da hadde den kanskje blitt trist og tenkt at den ville være fri som (høhø)fuglen, sånn som fuglene i Snehvit. Og da ville den kanskje dø av sorg, for den er jo veldig liten og skrøpelig?
Og jeg ville blitt trist fordi jeg ikke kan synge som Snehvit og ikke er idyllisk, slik som hun er. Og jeg hadde hatt lyst til å bli rebell igjen og kanskje sluppet fuglen fri.
Men da ville den ihvertfall dødd... Blitt spist av en katt eller bli truffet av en trailer eller noe...

Jeg må visst aldri få meg fugl.

2008-02-13T23:28:00.004+01:00

Å være tenåring suger hardt.
Og langt.
Og lenge.

Og jeg er lei meg, og jeg har vondt i ribbeinet, og jeg vil dra til Langtvekkistan med noen jeg vil dra til Langtvekkistan med, og leve livets late dager.
Og glemme alt som heter problemer og konflikter, og lover, ikke minst lover.
Og le.
Jeg vil le.

2008-02-11T20:29:00.000+01:00

JAAAAA, FOR DET ER SÅÅÅ JÆSKLA MORSOMT OG HUMANT Å FÅ EN LITEN BABY TIL Å SPISE SITRON ELLER NOE SOM SMAKER HELT JÆVLIG FOR DEN, SÅNN AT DEN HOLDER PÅ Å DÆVVE AV SMAKEN OG FORHÅPENTLIGVIS LAGE ET MOOOORSSOOOOOOMT ANSIKTSUTTRYKK SÅ FORELDRENE KAN SENDE EN VIDEO AV DET TIL AMERICAS FUNNIEST HOME VIDEOS ELLER ETT ELLER ANNET CRAP SÅ DUMME MENNESKER VERDEN OVER KAN LEEE SÅ DE FALLER AV STOLEN OG LANDER PÅ RÆVENE SINE OG "DØØØR AV LÆTTIS", JAAAAAAAAAAA!

2008-02-10T20:08:00.000+01:00

Pust. Au. Bevegelse. Au. Prate. Au.
Busted rib?

lille øyeblikket

2008-02-07T16:37:00.000+01:00

En liten varm kropp i min store armkrok.
En liten varm nese søker min kalde nesetipp.
En liten varm rygg nyter mine fingres stryk.
Et lite kyss på min nese.

Lille bror, jeg skal passe på deg, jeg.

sovetid

2008-01-31T23:49:00.000+01:00

Åe, fine Maren.

Nattings, Milje. Drøm om jordbær på strå og kongerike for en lama og varme
votter og fine sko på salg.

Irriterende.

2008-01-30T23:09:00.000+01:00

En gang sa læreren min til meg: Du er ikke så dum som du ser ut som, jenta mi. Jeg ble skikkelig irritert. Da jeg satt og tenkte på denne episoden her i dag, bestemte jeg meg for å skrive et innlegg om ting som er irriterende. Ihvertfall de jeg kan komme på nu.
Kommer sikkert på en haug nye ting når hodet mitt ligger på min pute.
Men, her kommer en liten liste ihvertfall.
Fordi det, God knows, fortjener det minst like mye som fine ting.
For pokker.

- "Alle elsker Raymond." Nei, Raymond. Dine bæsjdårlige vitser er ikke morsomme, og det begynner å bli nok "mamma elsker Raymond mer"

- 1881-reklamer. Need I say more?

- Folk som har meninger om ting de ikke kan en dritt om, og som snakker over deg fordi de bare liker lyden av sin egen stemme.

- Folk som ikke har meninger

- Hår når det blåser og regner.

- Når folk sier at "du kan ikke ..."

- At folk er flinkere enn meg.

- At jeg blir så lett irritert.

Today has been better than OK.

2008-01-30T22:44:00.000+01:00

Akkurat nu er jeg så trøtt at jeg nesten ikke klarer å trykke de små knottene på pc'en min og forme ord som kan virke nogen lunde interessante.
Det er da man skal blogge, er det ikke?

Idag fikk jeg igjen mobilen min. TO dager uten. Jeg holdt på å krepere.
Bli til væske eller sand eller noe sånt.

Jeg liker skolen min.
Og klassen min.
De er så fine der. One big happy family.
En venninne av meg sa idag at noen, evnt. noe, på ungdomsskolen hadde vært så fake.
Fake'e smil, fake'e vennskap.
Og at man merket det da også.
"Vi skal være bestevenner for alltid"
Altså, jeg har en bestevenn derfra. For alltid.
Men, jeg har så vidt kontakt med noen av de andre. Og jeg er vel relativt enig i det hun sier.

Venninnen min snakket videre mens hun tuklet med nesepiercingen sin.
"Men her" sa hun og overdramatiserte, "Er det ekte vennskap!"
Hun lo. Men hun mente det.
Og jeg er enig.

But hell, what do I know? Kanskje er vi like blinde som på ungdommskolen.
Jeg håper, og tror, ikke det. For what it's worth.

Etter skolen var jeg med venninna mi Millie på middag i byen. Vi spiste med familen, som er amerikanske, og noen venner. Morens venninne sin sønn, Jesper, var med. Han har nettopp flyttet til Norge, og er 'all american'. Selv om han egentlig ikke liker USA. Men det er en annen historie.
Uansett, han var så morsom å høre på. Og snakke med (dog han sikkert ble litt freaked out av Millie og megselv.) Også så... AMERIKANSK han var.
"Er du med i en serie på TV'en min?", tenkte jeg.

Også var jeg statist i en kortfilm idag. Gjorde en fantastisk god jobb som "Jente som går i bakgrunnen uten at man egentlig kan se henne eller gidde å legge merke til henne".

Barndommen

2008-01-26T05:18:00.001+01:00

Jeg savner det å være barn, jeg. Det var så fint.
"Lekse til imorgen er å spille litt blokkfløyte og lese side 3 i leseboka."
Nu er hodet bare fult av masse ting hele tiden og jeg er sliten og det er slitsomt å være sliten.

Men, after all, da jeg var barn hadde jeg ikke konserter å gå på, fester å være på, mennesker å nyte(ihvertfall ikke på samme måte), lyster, tre timers-telefonsamtaler å ta, musikk å dope meg på, eller interessant historie å lære meg.

Så livet er litt fint nu. Mer enn litt også. Det skal sies. Men barndommen med dens naive tankegang kommer ikke igjen.

Litt fint, litt trist.

Syk

2008-01-24T23:57:00.000+01:00

Bøtte på gulvet.
Øyne skimtes bak sprekker som på en persienne.
En hamster.
Og en baby.
Samtidig.

Varm dyne som er alt for varm.
Kosedyr som gir den gode varmen.

Mage, ben og hode.
Au.
Æsj.
Blargh.

Syk suger.

Bla'ing

2008-01-23T00:50:00.000+01:00

Hva kaller man medlemmer av det, i mitt tilfelle, motsatte kjønn når de er 17 år?
Jeg har så lite lyst til å kalle dem gutter.
Noen av dem, that is.

Jeg elsker Rockettothesky.
Og er dopa på musikken hennes.
III looked everywheeeere to fiiind meee.
Fantastiske kvinnemenneske.

Isted så jeg på gamle foto. Det var så rart. Mamma var 14 år på noen av dem.
Alt for surrealistisk å tenke på at det har vært.

...

And all the sudden, it's way to late, once again.

Denne dagens lille refleksjon

2008-01-13T01:58:00.000+01:00

Det er så mange fine folk i verden. Jeg mener ikke sånn fin=pen-greie. Men sånn en FIN person...
Jeg blir litt fortumlet.
DET er hovedgreia som føkker til meg og kjærlighet, tror jeg.
Jeg er for lett 'smittend'.

Og i dag tok panneluggen min skrittet over til "for lang"

Trøtt?

2008-01-11T05:04:00.000+01:00

Jeg er patetisk.
Jeg er rett og slett en utrolig patetisk skapning.
Jeg sitter her, klokken er fem (!), jeg får ikke sove og jeg spiser TWIST!
Assa, hva faen er det for noe?!
Hvem er det som gjør slikt?
Jeg og whonow?
Og hva får jeg ut av det? Poser under øynene og flesk!

...

Jeg kjeder meg.

Noen som har noen sovepiller til overs? Kurt Cobain? Elvis? Anyone?

Dagen i dag.

2008-01-06T01:19:00.000+01:00

Idag sov jeg til 4. Da ble Papsen min sur på meg. Og bekymret. "E'dde no' galt?"
Det var det ikke. Jeg var daud som en saud, men ellers bare bra.
Jeg tegna en pen dame istad. Men det ene øyet ble stygt.
Derfor var hun ikke så pen alikevel.
Jeg har bare spist dritt idag. Følelsen av feithet siger innpå.
Igjen kommer dilemmaet; Sove eller ikke sove?
DET er spørsmålet.

2008-01-02T09:45:00.001+01:00

Jeg har ikke sovet i natt. Det var fint.
Jeg så på Napoleon Dynamite.
Nu skal jeg stå opp og lage meg frokost.
Jeg er ikke trøtt. Det er litt rart.
Er det det man kaller overtrøtt?

nyttårs-saften.

2008-01-01T03:31:00.000+01:00

Jeg hater når ting ikke bli så bra som man håper.
Nyttårsaften var ikke så fet.
Inget kyss.
Okei, et kyss, på kinnet, av min venninnes type som skulle være grei på en useksuell måte.
I guess I was at the wrong party.

Men nu er jeg tilbake på rommet.
Og finner trøst i ullsokkene mine, once again.
Og folk som forteller om sine kvelder. Noen gode, noen crappy.
Noen sier jeg er som en real life dr. Phil.
Kanskje det er noe i det?
Det hadde jo vært fint.

Tv-shop er forresten überstaselige greier klokka fem om natta.
Jeg tror jeg trenger en Sweep 'n Mop.
Brainwashed.

2007-12-30T03:08:00.000+01:00

Jeg har på meg ullsokker. Hodet sprenger.
Hvorfor er klokka så mye? Teite klokka.
Sovepiller. Det hadde vært noe det.
Dumme hjernen som ikke vil høre.