På en kjølig dag i Københavns gater høres lyden av klikking fra høye heler mot brostein. Et visittkort ligger krøllet ved et bildekk – en frakket mann har nok hastet forbi på vei til sin viktige jobb. Kanskje var det han med Burberryskjerftet litt lenger borte i gaten som mistet det da han fiklet i lommen etter mobiltelefonen. Han virket mer enn nok ’dannet’ til å være innehaver av et slikt et fancy visittkort. Fra en sidegate lukter det gress og vår, og jeg undres over hvordan dette kan ha seg ettersom vinteren ikke enda har sluppet grepet rundt byen. Med en kjapp titt inn i porten skimtes en grønn hekk, og mysteriet er løst – våren er visst på vei allikevel, om så i bare i denne enslige hekken.

I det jeg tråkker opp på en benk, spaserer langsomt på den, titter mot Radisson, som nok en gang er delvis dekket av tynn tåke og ligner et spøkelseshotell, skulle man muligens tro at perspektivet blir annerledes. Litt som i tegning, der man tegner fra fugleperspektiv i stedet, men omgivelsene ser slående lik ut. Overraskende nok. En litt frostbelagt fontene ligger og glinser i det grå, klare lyset fra himmelen. Det bølger litt frem og tilbake i det, tilsynelatende, iskalde vannet, og plutselig åpenbarer et fugleperspektiv seg allikevel! Fontenen, med alt sitt rusk og rask – blader, pinner, sigarettstumper og det lille vannhullet i midten, ligner et øyområde man kan skimte et sted langt der nede, på en flytur som begynner å nærme seg fastlandet. Krusingen i vannet blir til bølger her oppe fra, og vannhullet kanskje en sint vulkan? Ironisk nok minner altså det lille isvannet svært mye om islandske farvann.

Et par damer og en mann står og venter for å sykle over veien når det jeg står og venter på at den grønne mannen skal gi meg lov til å tråkke over fotgjengerfeltet på vei mot biblioteket. Den ene damen er en del yngre enn den andre, og hun virker ivrigere til å komme i gang med syklingen igjen. Hun holder et fast og konsentrert blikk på trafikklysene, mens den litt eldre damen virker distré, og fikler litt med sykkelstyret. Kontrasten i deres fokus blir rent komisk å beskue. De er tydeligvis ikke et samlet kompani, disse menneskene. De ter seg som om de ikke enser hverandre, og mens dette reflekteres over i all sin diskréhet fra der på andre siden av veien, trer mannen på venstre flanke et skritt vekk fra den yngre damen i midten. Som for å gjøre det hele enda klarere.

Pistrete røykere står utenfor døren til det massive glassbiblioteket. De virker til å titte på sine sigaretter med jevne mellomrom. Håper liksom at nikotinen skal absorberes av kroppen raskere, så de omsider kan hutre inn og få varme i stive hender og skuldre. Vel innenfor døren, i den tempererte entreen som grenser over i en liten bookshop og en café, virker summingen av stemmer nærmest overdreven i forhold til bylarmen utenfor. Innimellom grøten av stemmer skiller et par dype amerikanske r’er seg ut, og et par unge menn kommer til syne ved et bord. De gestikulerer visst noe voldsomt, disse amerikanere. En pike sitter alene og virker nervøs – biter seg i underleppen og fikler med håret, mens blikket strategisk skanner rommet. Kanskje venter hun på noen?

Et rullebånd fra andre etasje, ned mot caféen, lager en bitteliten svak rullebåndlyd, og assosiasjonene til et rullebånd på en fabrikk blir klar idet man legger merke til de stressede menneskene på vei ned og opp. De er målrettede, klare til dyst og virker nærmest programmert til å gå slik, uten blikk for noe annet enn enden på båndet. Det er merkelig hva man legger merke til bare man stopper opp for å virkelig titte. Det trenger tydeligvis flere å lære seg.