Jeg sitter her, nesten et helt år eldre enn forrige gang jeg tittet innom denne siden, og leser det jeg en gang skrev. Det er rart, tenker jeg, for jeg husker det så godt; alt jeg har beskrevet, alle situasjonene. Jeg tenker at jeg savner denne siden min - det var så deilig å skrive seg ut, på en måte. Jeg møtte på hendelser, og fra hendelsene kom ord, og ordene ble limt inn i det store nettet. Det er jo en fin tanke.

Hvis jeg skulle begynt å skrive ned alle ordene jeg har om året som har gått (eller løpt, om du vil), ville det vært latterlig av meg. Hendelsene er for mange, historiene er for lange. Det får nok komme i bolker, tenker jeg. For det er mye som higer etter å limes inn i dette spindelvevet av formuleringer og tanker (og nonsense?). Selv når jeg skriver nå, så popper forskjellige øyeblikk opp med NB! NB! i svære røde bokstaver, og skriker etter å bli omgjort til sammenhengende tekst... De skriker fra skriveboka også, jeg tror nesten den holder på å kaste opp.

Jeg får være flink nå. Flink og ta meg tid til deg, Siden. Du virker jo nesten krenket.

Såså, det årner seg det her.