August

Jeg kunne se at hun ikke pleide å ha håret i midtskill. Det sto litt mer opp på den ene siden, som for å gjøre motstand mot å bli lagt feil vei. Jeg satt og leste i en bok om en mann som mistet mannen sin. Den hadde lange setninger, og kommaer over alt. Jeg ble litt lei, men samtidig glad for at alt ikke gjøres på samme måte hele tiden. Jeg bestemte meg for å elske den, og nå gjør jeg det. Det var på torvet jeg satt, forresten. På brosteinene inntil et blomsterbed å lene ryggen mot. Hun satt på en stor stein, noen meter unna. Jeg tenkte på hvor forskjellige vi måtte se ut for folk som gikk forbi. Hun hadde blankt hår og brunsminket hud. Rosa joggebukse og hvit genser, som hun hele tiden dro ned for å blotte mer av sine to fordeler. Hun skrev i noe jeg hadde håpet var en notatbok, jeg tenkte at det kanskje var en dimensjon ved henne som jeg ikke hadde tenkt hun kunne ha. Kanskje hun skrev dikt, tenkte jeg. Men det gjorde hun ikke. Hun skrev i skoledagboka hun hadde fått utdelt på skolen, første dag etter ferien.

En unge som løp rundt, i noe som så ut som en pysj, sparket ball med moren sin. Han bomma hver gang, og ballen gikk i helt feil retning. Dette så ut til å fryde ham, og han løp etter med stemme i fistel av glede. Hver eneste gang. Enkel glede, tenkte jeg. Skulle ønske jeg ble glad av å sparke en ball uten å vite hvor den skal gå. Men jeg finner glede i andre ting. Det skal sies. Jeg blir rørt av å se på friidrett for eksempel. Kall meg hva du vil. Jeg er rart konstruert. Jeg liker egentlig ikke friidrett så godt heller. Før jeg plutselig fant ut at jeg ikke kan se på ett OL uten å se ut som at jeg har sett Titanic for første gang etterpå. Igår så jeg en tysk jente som bare fikk sølv i høyde. Men hun var veldig glad for det. Da ble jeg rørt. Også fikk hun igang publikum til å heie på den andre jenta som skulle hoppe, som ville vinne, og da ble jeg enda mer rørt. Det var en fin konkurranse.

Jeg ofret en lite tanke til at jeg er glad det ikke er noen veldig høye ting i Asker sentrum. Slik som det var i Dublin. Et gigantisk monster av en stolpe som bare sto der. Midt i byen. Og når jeg sier gigantisk, så mener jeg at jeg nesten var redd det skulle krasje et fly inn i den. Hvem tenker på slikt, tenkte jeg. Å sette opp en så stor, skummel stolpe. Det må ha vært noen veldig veldig fulle irer. Jeg kjente jeg ble klam i hendene av å se den for meg. Eller kanskje var det bare sola som var veldig varm. Jeg vet ikke. Stolpen så uansett ut som om den var veldig parat til å spidde en firehundremeterlang elefant. Hvis den skulle finne på å falle ned fra himmelen. Elephant on a stick, anybody? Irish delight. Try it with some Irish Coffie. Splendid.

Kjæresten til jenta satte seg ved siden av henne på bakken. Hun tvinnet bena rundt ham, trykket ham inntil seg og kysset ham på pannen. Hadde det ikke vært for at jeg ble litt bekymret for at den stakkars gutten ville bli lipglossklissete i hele ansiktet, så hadde det faktisk vært ganske søtt. Jeg smilte og så ned i boken igjen. Mannen som hadde mistet mannen sin snakket med foreldrene til mannen som var borte. Han var skikkelig frekk mot dem, og jeg ble sur på ham, for foreldrene var veldig lei seg. Og jeg som hadde tenkt så gode tanker om deg, sukket jeg.

Jeg møtte Læreren med Det Fine Krøllete Høret da jeg reise meg for å tusle. Hun fortalte meg en lang historie om at hun hadde duppet av på toget, og hva som hadde skjedd etterpå. Noe med en mobil og en ektemann. Jeg fikk ikke helt med meg poenget. Men hun er da en veldig søt dame, tenkte jeg. Så jeg smilte og lo, og fikk en klem da hun måtte løpe.

Og idag lærte vi på skolen at man ikke skal lære barnehageunger om incest.