En mandag

Nok en kveld var jeg ute og ruslet i regnet, og nok en gang luktet det meitemark og bare vått. Hva vått lukter kan jeg ikke beskrive, selv om jeg vil. Jeg subbet bena imot asfalten og nynnet på en sang som jeg skulle ønske var bare min. Ved siden av meg raslet bringebærbusker og ikke så langt borte kunne jeg høre lyden av motorveien. Hjul mot pytter.

En skikkelse kom ut fra toppen av veien, og beveget seg i en humpende bevegelse mot meg. Det var ikke før han var nesten rett foran meg at jeg dro kjensel på ansiktet. Han var en utviklet versjon av en jeg visste hvem var for lenge siden.

Ansiktet hans var delvis dekket av en stor hette og skuldrene hans hang og slang på toppen av overkroppen mer enn jeg husket at de gjorde. Øynene hans var så vidt synlige. Jeg kunne ikke huske hvilken farge de var, og jeg klarte ikke å finne det ut ved å se på dem heller. Han rynket brynene i et patetisk forsøk på å se meg bedre, men ettersom det var mørkt, og solen forlengst hadde gått ned, summerte han til slutt med at mysing var helt feil teknikk, og sperret dem heller opp til de ble nesten kulerunde. Han kjente meg endelig igjen og sendte en liten hilsing ut i luften. Det var hverken godhjertet eller bittert eller surt. Bare helt nøytralt.

Jeg gjenga hei'et og vi slakket begge ned tempoet for å prøve å lese om den andre skulle stoppe for å sende ut flere ord.
Vi stoppet. Samtidig.

Lenge sto vi der og snakket om føritiden og hvor det hadde blitt av alle menneskene og hvem de hadde forvandlet seg til. Vi snakket om den lille tassen i parallellklassen som var blitt høy og macho, om jenta i klassen som hadde blitt enda mer slem og forfærdelig, om gutten som gikk fra gal til enda galere og som nå slår ned folk i hytt og pine, og om de fleste andre som var verdt å nevne. Jeg merket, sakte men sikkert, at imens vi snakket, så fikk jeg vite hvordan han hadde forvandlet seg. Den lille, hypre, ekstremt irriterende og høylytte gutten hadde blitt til en ung mann med meninger jeg hadde respekt for og integritet som var til å ta av seg hatten for. Og nå sto han ved toppen av bringebærbakken, som var allmenn kjent på barneskolen for ingenting annet enn å være kjip å sykle opp, og snakket til meg og lo og dro hånden gjennom håret, og var sjarmerende. Han kastet hodet bakover i en latterfnys da han hørte meg snakke om at det er fint å høre at han har blitt så innmari ålreit. Han mumlet at hvem skulle vel trodd det, med en beundringsverdig selvironi.

Det begynte å regne mer og han dro hetta enda lengre over hodet. Håret mitt var allerede vått, og jeg lot det gå over i et dryppende stadie. Han hadde hendene i lomma, blikket festet på meg og sendte ut en avslappet vibe. Vi smilte lurt til hverandre da vi fant ut at vi hadde snakket i veldig mye lengre tid enn vi trodde, og det var nesten så vi gav hverandre en klem da vi skulle gå. Hadde verden vært et annet sted når det kom til slikt, så hadde vi sikkert gjort det også.
Han het fortsatt det samme, men det er ikke han lengre. Det er en annen. Det er en second edition som jeg må legge inn i registeret. Jeg må lime et nytt bilde av ham, med en ny kommentar, inn i hjernebarken min. På bildet skal han smile le og se lur ut, og han skal ha på seg regnjakke og ha våt nesetipp. Og der skal det henge, ved siden av alle andre, og ta opp plass og spre celler til jeg møter ham igjen en gang.

Mennesker er fine dyr.