midt i uka

Vi lå langflate på brygga alle tre. Fire føtter stakk ut på den andre siden da vi tittet ned i vannet på speilbildene våre. To lange kropper, én kortere enn de andre to.
"Du er for liten, du, man ser ikke bena dine på andre siden av brygga." sa jeg.
Hun lo. "Jeg ser ikke bena deres engang, jeg."
Ansiktene våre skvulpet frem og tilbake i vannet. De så rare ut, men de smilte alle sammen. Skeive smil i bevegelse.
Jeg omstilte øynene mine og så små kvister og dyr og flasker og papp flyte forbi på toppen av vannet. En edderkopp klamret seg fast til et blad og jeg pekte og lagde lydeffekter. De andre lo.
Det var akkurat varmt nok til å ligge uten jakke, men en kald vind satt hjernen inn på vårfrekvens istedenfor sommerfrekvens. Solen varmet de nakne fingrene som holdt et godt tak rundt bryggekanten. Hvite knokler mot gammelt treverk.
Den lange sa noe. Vi hadde vært stille lenge, og jeg måtte konsentrere meg for å sette sammen ordene til en setning.

"Ser dere på bunnen, overflaten, eller på speilbildene?
"Overflaten." sa jeg.
"Jeg så på bunnen istad, men jeg ser på ansiktene våre nå." sa den korte.
"Bunnen" svarte den lange på sitt eget spørsmål.

Jeg tittet bort på de to venninnene mine. Den korte dro et par hårstrå bort fra munnviken og vetet leppene med tungen. Jeg tenkte på at lyset hadde gått hele veien fra sola, truffet vannet og til slutt funnet veien til øynene hennes. De ble nesten gjennomsiktige.
"Hvis man ser litt bort dit, bort fra oss, ser det ut som det er vi som beveger oss, ikke vannet." sa hun.
Alle skakket hodet til høyre i en synkronisert bevegelse.
"Vi flyr!" ropte hun med en lys stemme som reflekterte stor glede.
Vi lo. Høyt.
"Nei, jeg må se bort" sa hun. "Jeg blir sjøsyk. Okei, se bort, se bort." Øynene hennes ble blå igjen.
Jeg sendte et skeivt smil ut i luften, uten hjelp av vannoverflaten, idet hun humret av seg selv.

"Er det der en orm?" sa den lange og pekte.
Vi myste ned.
"Jeg tror det er en mark." sa den korte.
"Den er død." konstaterte jeg.
"Er den vel ikke." mente den lange. "Se, den holder seg fast."
"Hvordan kom den seg dit?" sa den korte.
"Den kan jo ha krøpet ned fra kanten?" spurte den lange.
"Eller ha gravd en tunnel som endte opp i havet, også tenkte den faen, og plutselig fløt den." sa jeg.
"Ja." sa den korte, med en samtaleavsluttende tone. "Det er godt mulig."

En gjeng ungdomskoleunge mennesker gikk forbi oss og gjorde ingen forsøk på å skjule at de nysgjerrige øynene deres gav oss overlegne blikk. Den lange himlet med øynene og sendte meg en smil som sa: "Stakkars dem, de skjønner ikke hvor godt det er å bare ligge her på brygga. Og se på insekter og gamle kvister." Smilet hun fikk tilbake sa:
"Jeg vet. Stakkars dem. Heldige oss."