På en kjølig dag i Københavns gater høres lyden av klikking fra høye heler mot brostein. Et visittkort ligger krøllet ved et bildekk – en frakket mann har nok hastet forbi på vei til sin viktige jobb. Kanskje var det han med Burberryskjerftet litt lenger borte i gaten som mistet det da han fiklet i lommen etter mobiltelefonen. Han virket mer enn nok ’dannet’ til å være innehaver av et slikt et fancy visittkort. Fra en sidegate lukter det gress og vår, og jeg undres over hvordan dette kan ha seg ettersom vinteren ikke enda har sluppet grepet rundt byen. Med en kjapp titt inn i porten skimtes en grønn hekk, og mysteriet er løst – våren er visst på vei allikevel, om så i bare i denne enslige hekken.

I det jeg tråkker opp på en benk, spaserer langsomt på den, titter mot Radisson, som nok en gang er delvis dekket av tynn tåke og ligner et spøkelseshotell, skulle man muligens tro at perspektivet blir annerledes. Litt som i tegning, der man tegner fra fugleperspektiv i stedet, men omgivelsene ser slående lik ut. Overraskende nok. En litt frostbelagt fontene ligger og glinser i det grå, klare lyset fra himmelen. Det bølger litt frem og tilbake i det, tilsynelatende, iskalde vannet, og plutselig åpenbarer et fugleperspektiv seg allikevel! Fontenen, med alt sitt rusk og rask – blader, pinner, sigarettstumper og det lille vannhullet i midten, ligner et øyområde man kan skimte et sted langt der nede, på en flytur som begynner å nærme seg fastlandet. Krusingen i vannet blir til bølger her oppe fra, og vannhullet kanskje en sint vulkan? Ironisk nok minner altså det lille isvannet svært mye om islandske farvann.

Et par damer og en mann står og venter for å sykle over veien når det jeg står og venter på at den grønne mannen skal gi meg lov til å tråkke over fotgjengerfeltet på vei mot biblioteket. Den ene damen er en del yngre enn den andre, og hun virker ivrigere til å komme i gang med syklingen igjen. Hun holder et fast og konsentrert blikk på trafikklysene, mens den litt eldre damen virker distré, og fikler litt med sykkelstyret. Kontrasten i deres fokus blir rent komisk å beskue. De er tydeligvis ikke et samlet kompani, disse menneskene. De ter seg som om de ikke enser hverandre, og mens dette reflekteres over i all sin diskréhet fra der på andre siden av veien, trer mannen på venstre flanke et skritt vekk fra den yngre damen i midten. Som for å gjøre det hele enda klarere.

Pistrete røykere står utenfor døren til det massive glassbiblioteket. De virker til å titte på sine sigaretter med jevne mellomrom. Håper liksom at nikotinen skal absorberes av kroppen raskere, så de omsider kan hutre inn og få varme i stive hender og skuldre. Vel innenfor døren, i den tempererte entreen som grenser over i en liten bookshop og en café, virker summingen av stemmer nærmest overdreven i forhold til bylarmen utenfor. Innimellom grøten av stemmer skiller et par dype amerikanske r’er seg ut, og et par unge menn kommer til syne ved et bord. De gestikulerer visst noe voldsomt, disse amerikanere. En pike sitter alene og virker nervøs – biter seg i underleppen og fikler med håret, mens blikket strategisk skanner rommet. Kanskje venter hun på noen?

Et rullebånd fra andre etasje, ned mot caféen, lager en bitteliten svak rullebåndlyd, og assosiasjonene til et rullebånd på en fabrikk blir klar idet man legger merke til de stressede menneskene på vei ned og opp. De er målrettede, klare til dyst og virker nærmest programmert til å gå slik, uten blikk for noe annet enn enden på båndet. Det er merkelig hva man legger merke til bare man stopper opp for å virkelig titte. Det trenger tydeligvis flere å lære seg.

Vi tusler og tusler og tusler gjennom gatene, og det er mørkt, og når vi går over broen minner trærne langs vannet henne om Paris. Selv ser hun ut som tidenes parisienne med røde negler rundt en lang sigarett, røyk som sakte glir ut gjennom to store røde lepper. Men vi er ikke i Paris, og det gjør ingenting. Jeg titter på folkene sykle forbi. Tettpakket med skjerf og votter og luer og det som er, og tettpakket som en stim med fisk. Man sier nordmenn er født med ski på bena, og i så fall spretter danskene ut klamrende til en bestemorssykkel med kurv på. Jeg forteller henne noe om dagen. Om han gutten. Han som er så enormt flink til å tegne at jeg glemte mitt eget ark, og bare ble sittende og stirre på hånden hans bevege seg i raske, flytende napp. Forteller at jeg ble helt trollbundet av alle strekene, som bare så ut som krusseduller til å begynne med, men som plutselig, veldig plutselig, fikk en klar funksjon og dannet sidemannens ansikt. Strekene hans minnet meg om maling, og var minst like flytende som om han hadde brukt pensel. Så dyktig du er, fortalte jeg ham. Han så mot meg med forvirrede øyne. Brynene gikk ned på midten og veldig opp på venstre side. Jo, takk, sa han, men det er jo ikke likt. Jeg lurte på hva i alle dager han snakket om, da tegningen i hånden hans var som tegnet på silkepapir over et bilde.

- Du vet, et sånt man holder opp mot solen fra vinduet. Slik at man kopierer, på en måte, som på barneskolen.

Hun visste hva jeg mente.

Jeg legger ut om at det er så mye som har forandret seg på kort tid. Jeg bor ikke i Norge, jeg er ikke med den samme omgangskretsen, jeg lager ikke kaffe til slitne cafégjester, jeg kysser ikke småtroll godnatt om kveldene, ser ikke intervjuprogrammer med mamma og pappa, og jeg har så absolutt ikke lenger en gripende tanke om at jeg må komme meg ut og leve litt. For nei, det er ikke så langt til Danmark, men det er mer Verden enn det Norge er, og tanken på frigjøring gnager ikke lenger.

Now, excuse me, jeg må gå og se på julestjernen visne, slik at vi endelig kan ta den bort.

Det er merkelig. Her sitter jeg og pusler med denne lille bloggen, som ingen i verden liksom vet om, også popper inn en liten nydelig kommentar i ny og ne. Jeg blir så glad, jeg. Det må folket der ute vite, synes jeg.

Nå har det seg slik at jenta har flytta til København - ja, selveste Kongens by. Hun bor i en nydelig, dog enormt kald leilighet på Nørrebro, med tre enda nydeligere, og enormt lite kalde jenter, som fniser seg inn i natten med henne.

Det er så vakkert her. Jeg tusler over broen, som ligger noen minutter utenfor døren, og titter ned på det frosne vannet. Tenker at det lengter etter vår, stakkars vannet, og at våren kommer snart, for nå regner snøen bort og lyset er litt varmere enn for en måned siden. Jeg ser en mann stå på toppen av en skorstein i horisonten. Ser sillhuetten av ham dannes av solen som er på vei ned, og er lys rød. Det begynner å bli kveld i Kongens by, og jeg er på vei et sted, til noen, eller kanskje sammen med noen, og livet ligger jo framfor meg. Jeg ser det utspille seg. Ser glims av lykke overalt. Legger ikke så godt merke til det kjedelige, det kjipe. Overser det kanskje litt automatisk noen dager. Ser bare den lille danske pige, med luen altfor langt ned i ansiktet. Med vottefingre som prøver å skyve den vekk mens hun fniser av mørket. Ser bare den lille danske drenge, med hendene godt plantet rundt handlevognen mens han humoristisk fake'er sitt eget fall. Prøver å rope på moren om at nå faller jeg, mor. Se, jeg faller.

Jeg rugler på bassgitarblemmen på pekefingeren, og føler meg rimelig hard core. Selvom selve spillingen høres veldig lite bra ut, foreløpig. Men jeg skal bli god, jeg. Skal bli mye bedre på bass, på å lage radioinnslag, på å tegne, på å synge, på å ta bilder. Og kanskje mye mer også? Også skal jeg passe på å nyte og på å lagre alle minnene i boksen med labelen "hukommelse", som befinner seg ett eller annet sted der oppe, men som for tiden kanskje er litt glemt - ironisk nok. Hver dag skjer det noe jeg burde lagre, men det blir ikke tid til refleksjon før neste hendelse dukker opp og skyver den andre unna.

Livet er ålreit, dere. Jævlig ålreit.

Jeg har en sinnslidelse. En tilstand. En sykdom. Og den har etset seg så langt inn i hjernebarken min at jeg har gitt opp å prøve å skrape den ut. Jeg tvinger ut rolig pust. Prøver å late som at jeg ikke plages i det hele tatt - at jeg har full kontroll. Prøver å lure megselv til å tro at den ikke eksisterer. Men det gjør den, og det finnes ingenting i hele verden som får hjertet mitt til å mose seg så hardt mot ribbena. Som får alle blodårer til å pulsere i angst, og hvert hår på kroppen til å tre inn i unormale posisjoner.

Jeg. Er. Så. Sinnsykt. Mørkredd.

Og folk ler. Nei, ikke ler... De humrer mot meg, mens de senker hodet ned i dypet mellom kragebena, og hever tvilende øyenbryn og snikende munnkroker. Jamen, kjære deg, sier de.

Jamen kjære.

Det er jo ingenting der om natten som ikke er der om dagen. Det er bare inni hodet ditt. Er det ett sted i hele verden man burde føle seg trygg, kjære deg, så er det i sitt eget hus.

Ja, jeg vet jo det, men det hjelper ikke. Greit, jeg kan svelge det faktumet at jeg oppfører meg som en nervøs femåring. Greit, det er helt sikkert ikke sannsynlig at det er noe som gjemmer seg i mørket. Og greit, jeg er veldig irrasjonell.

Men jeg ser dem. I et halvt millisekund av gangen. Jada, jeg vet de ikke er der, men de er der for det. Alien'en fra den forbanna Signs-filmen med Mel Gibson, den åndetingen fra den filmen den gangen for åtte år siden, eller gjerningsmannen fra boka til Mamma. For det hjelper jo ikke at Mamma'n min hentet inspirasjon til krimboken sin fra huset vårt heller. At mannen i boken sitter og titter på damen i huset gjennom åpningene i gjerdet på verandaen. Verandaen i boken. Verandaen min. Så lusker han inn - venter bak døren på meg. Og når jeg runder neste hjørne, blir jeg nødt til å titte i speilet. Det er da jeg kommer til å se ham. Jeg kommer ikke til å ha tid til å reagere før han griper meg rundt halsen og drar meg med ned i kjelleren. (Hvor familien på mirakuløst vis ikke befinner seg i denne teorien.) Jeg kommer til å mangle det berømte overlevelsesinstinktet, og så er jeg borte.

Jeg sprinter opp trappen. Prøver å ikke se for meg knoklete hender som griper anklene mine mellom trappetrinnene. Kjenner at jeg nesten må kaste opp, og at nå... Nå dør jeg. Dette er mitt aller siste sekund her på jorden. Farvel til fyllekuler, og kyss i kulden, og bøker uten plastikkbinding.

Så. Kommer jeg frem.

Til rommet. Der alle gjenstandene er akkurat som før.

Mac'en står og lyser så selvølgelig den bare kan, dynen ligger trykt ned i hjørnet på sengen, sjerfet er nonchalant henslengt over en stol. Det er nesten så jeg kan høre dem fnyse overbærende mot meg. Hva trodde du, dumma? At vi skulle forvinne, og la deg gli inn i mørket? Jeg gnir meg i øynene, og kjenner en flau følelse vokse i mellomgulvet. Herregud. Dette er en new low, Emilie. Dette er jo ikke noe farlig. Det er jo bare huset ditt. Det er jo bare rommet ditt. Tingene og det fine nattlyset fra vinduet.

Men det er da jeg innser det.

Jeg glemte mobilen.

Nede.

Det er min kjære kjære Paps sitt 50årslag og familien er samlet over tidenes største fjell av et skalldyrsbord i stuen. Rekene, krepsene, krabbene og blåskjellene ser alle genmodifiserte ut der de ligger; monstrøse og stirrende, noen med små svarte knappeøyne slapt festet til hodene. Jeg gir dem et lite hei, god dag-nikk, og takker dem for å se så deilige ut.

Ved bordet sitter også Min Nye Fetter. Og nei, Min Nye Fetter er ikke en liten bebbe, som den svenske kokken på jobben uttalte i forrige uke, og som, ja, resulterte i et enormt fniseanfall fra deres undertegnede (BEBBEEE!) Han er en 18 år gammel nordlending med svartfarget hår, en relativt stor rappkjeft, og en iPod bestående utelukkende av japansk musikk (nevnte jeg utelukkende?!). Det skal også nevnes at størsteparten av bandene var lagt inn med uforståelige tegn. Band av typen "lang-strek-over-kort-ganger-2" prydet skjermen da jeg scrollet nedover, og jeg prøvde desperat å hindre at reaksjonen inne i hodet mitt (read: hvafaen?) skulle vises på ansiktet. For jeg er jo så "cool" og alternativ, ikkesant?

Hele middagen kaster han om seg med den akk, så klassiske "fa'n, søøringa, asså!", og den svært høyrøstede "ka eh deh dæm har røyka?!" i hytt og pine - den brede munnen gapskratter mot meg, og jeg blir helt satt ut. Jeg skjønner ikke om jeg skal reagere slik jeg normalt ville gjort; ledd og gitt ham et "du er så teit, ass"-blikk, eller om jeg skal titte mot ham med dype bryn og ellers prøve et lite smil i ny og ne - sånn bare for å være hyggelig, liksom. Jeg bestemmer meg for å gi ham en sjanse. Stakkar'n er jo ny i flokken. Og tro meg: det er ikke barnemat å være ny i flokken, for å si det sånn.

Jeg har nå bestemt meg for at jeg liker'n - at det er deilig befriende med noen som ham i dette rare sammensuriumet av mennesker som utgjør familien min. Dessuten var det jo tross alt på tide at noen slang ut en liten "that's what she said" til Tante Nesten-ny sine ubekvemme formuleringer.

Når det er få mennesker på cafeen, på morgenene, skriver jeg korthistorier på små bestillingslapper med pepsi max-merke. De få som faktisk har trosset vind og vær (i dette tilfellet regn og atter regn), må pent finne seg i at de blir skildret i løkkeskrift på hvitt papir. Jeg bretter lappene sammen til små firkanter og putter dem i lommen. Jeg vandrer mellom øyene av bord, forbi skravlende gjester - intetanende om at de faktisk befinner seg i lommen min også, og rydder skitne glass med moccaflekker og lebestiftprint. Du kan vel si at det hadde blitt lange dager uten litt snikkreativitet, og intern morro (med megselv) på andres bekostning.

Jeg miniheadbanger bak disken til "Philemon Arthur and the Dong", som spiller på volum 10, hvis ca 15 er maks, inne i hodet mitt. Jeg luker med dette ut intrumentalversjonen av Beyoncés "Halo" (som dere kan tenke dere til hvor ødeleggende er for en stakkars caféarbeiders psyke) på en svært så effektiv måte, og noen ganger må jeg faktisk konsentrere meg veldig for å høre etter om jeg husket å sette på musikken tidligere.

Da jeg og lillebror tuslet ut av Rimi etter å ha kjøpt pai til lunsj, satt det fire ungsomskolegutter, med fem xxl-pakker med kvikklunsj, utenfor. De hadde store regnjakker, og luer langt ned i øynene.

"Woah, så du det?", sa lillebror.

"Ja, det var mange sjokolader, gitt", sa jeg, og tittet ned på ham. Han så ut til å gruble, og dro seg selv lett i underleppen.

"Hmm...", begynte han. "De må ha en syyykt lang tur foran seg."

Jeg sitter her, nesten et helt år eldre enn forrige gang jeg tittet innom denne siden, og leser det jeg en gang skrev. Det er rart, tenker jeg, for jeg husker det så godt; alt jeg har beskrevet, alle situasjonene. Jeg tenker at jeg savner denne siden min - det var så deilig å skrive seg ut, på en måte. Jeg møtte på hendelser, og fra hendelsene kom ord, og ordene ble limt inn i det store nettet. Det er jo en fin tanke.

Hvis jeg skulle begynt å skrive ned alle ordene jeg har om året som har gått (eller løpt, om du vil), ville det vært latterlig av meg. Hendelsene er for mange, historiene er for lange. Det får nok komme i bolker, tenker jeg. For det er mye som higer etter å limes inn i dette spindelvevet av formuleringer og tanker (og nonsense?). Selv når jeg skriver nå, så popper forskjellige øyeblikk opp med NB! NB! i svære røde bokstaver, og skriker etter å bli omgjort til sammenhengende tekst... De skriker fra skriveboka også, jeg tror nesten den holder på å kaste opp.

Jeg får være flink nå. Flink og ta meg tid til deg, Siden. Du virker jo nesten krenket.

Såså, det årner seg det her.

Ikke rekke

Det er noe galt med meg. Noe virkelig galt.

Jeg klarer ikke å få utbytte av tiden min. Jeg bruker så mye tid på crap, at jeg snart heller mot å få noen til å true meg på livet om at jeg på skjerpe meg. Jeg får ikke tid til å blogge, all skriving skjer i boka som ingen får lese, og jeg er skikkelig lei. Det er ikke det at det er så viktig å skrive blogg fordi det er så mange som leser den. (For God knows, det er en urealistisk problemstilling.) Men fordi det er en egen type skriving som skjer på bloggen. Den er totalt random. Den handler ikke om noe annet enn mine egne opplevelser eller oppdagelser eller observasjoner. Tanker og annet nonsense.

Jeg får ikke til til å lese avisen heller. Eller spille gitar. Eller lage personlig manus. Eller dra på koselige kaféturer. Eller SOVE. Fordi jeg gjør hva? Redigerer gamle bilder som uansett blir liggende på pc'en min? Sitter og grubler ut hvordan jeg skal overbevise meg selv om at det å legge seg tidlig er en god idé? For jeg legger meg aldri tidlig. Hvorfor? Jo, fordi jeg føler aldri at jeg har fått nok ut av dagen min. Hørte jeg noen skrike "Selvmotsigende dust!" i bakgrunnen?

Så skal det altså nevnes at jeg er med på alt det går an å være med på av prosjekter utenfor min lille loftsstue. Jeg klarer ikke å se en mulighet til å gjøre noe ligge foran meg, og si "Nei, jeg har ikke tid". Være med på Zambiaprosjektet, revyskuespiller, jobbe, være håndballtrener, ta bilder til russebusser, ta bilder til konserter. Jeg kan jo ikke bare la det gå!

Uansett, så ble dette et superdeprimert innlegg. Way to go, Emilie.

Natta hjernen.